Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
«Nora» er 20 år gammel. Hun er på familiefest. Det ligger en mann over henne. «Nora» har lyst til å dytte mannen vekk, men hun klarer ikke å bevege seg. Det er vanskelig for henne å forstå helt hva som skjer. Men det som skjer, er at «Nora» blir voldtatt.
Nå er «Nora» redd for å gå i butikken. Hun får ikke sove. Tanker om egen skyld for det som skjedde tar nattesøvnen. Det gjør vondt å lese det. Enda vondere å si det høyt. Men historien til «Nora» er bare én av så altfor mange.
Forrige uke fikk vi for første gang på ni år nye tall om forekomsten av vold og voldtekter i Norge. En av fem kvinner oppgir å ha blitt voldtatt. Over 50 prosent flere kvinner oppgir å ha blitt voldtatt med makt og tvang sammenlignet med forrige undersøkelse. I aldersgruppen 18 til 29 har dette gått fra åtte prosent 2014, til 19 prosent i 2023. Trolig er disse tallene i realiteten langt høyere.
I de aller fleste tilfeller begås voldtekten av noen i en nær relasjon. Noen en er glad i, en man kjenner og kanskje trodde man kunne stole på.
Kvinnedagen i 2023: – Å fy faen, er du en sånn en?
Anniken er en helt vanlig 19-åring. Hun sliter med sterke menssmerter. Etter hvert kommer smertene helt ut av kontroll. Anniken kaster opp. Hun besvimer. Hun må slutte med styrketreningen som hun elsker, og på skolen hun trives på. Legene sier ting som: «dette sitter mellom ørene på deg», eller: «du har en spiseforstyrrelse».
Men det er ikke det. Anniken har endometriose, en sykdom hver tiende norske kvinne kan være rammet av. Til tross ekstreme smerter, får hun ikke riktig hjelp eller riktig diagnose. Verken leger på legevakt, sykehus eller fastlege følger det opp. Hun må kjempe lenge før hun får hjelp.
Forrige uke kom rapporten fra kvinnehelseutvalget som slår fast det vi egentlig har visst i mange tiår: biologisk kjønn har en betydning for helsen vår. Helsevesenet er bygget rundt mannen som en medisinsk mal. Sykdommene kvinner lider av, men sjelden dør av, har hatt lavest prestisje i mange år, og forskes mindre på.
Det er galt, det er urettferdig, det er vondt for den enkelte – og det koster samfunnet enorme summer årevis, når mange havner utenfor arbeidslivet på grunn av manglende hjelp.
Etter 2014 spør ingen lenger om 8. mars har utspela si rolle
Hvis du er en kvinne i Ungarn som nettopp har tatt sitt livs vanskeligste valg, som har valgt å ta en abort, skal du tvinges til å høre på barnets hjerteslag før du får bestemme over egen kropp. Fordi regjeringen har bestemt det, i en ny lov av 2022. Istedenfor å tilby hjelp i den tiden kvinnen trenger det mest, tilbyr staten traumer.
Dette skjer over hele verden, i økende grad. Demokratiet er på tilbakegang, og likeså er situasjonen for kvinner. Vi vet at noe av det første som forsvinner når demokratiet innskrenkes, er kvinners grunnleggende menneskerettigheter. Retten til å bestemme over egen kropp, retten til utdanning og retten til å elske den man vil.
Derfor er det alarmerende at stadig færre lever i fullt demokratiske samfunn. Ifølge Freedom House gjaldt dette bare en femtedel av verdens befolkning i 2022. Kampen for demokratiet er kampen for kvinner. Derfor må vi også ta kampen der ute, som her hjemme, for kvinner verden over.
Vi skulle ønske historiene i denne teksten var unike. Sjeldne. Enkeltskjebner. Men den brutale sannheten er at de er vanlige.
Hver eneste dag blir kvinner voldtatt.
Hver eneste dag får ikke kvinner den helsehjelpen de skal ha.
Hver eneste dag, over hele verden, får menn og myndigheter bestemme over kvinners kropper.
Derfor er 8. mars ikke bare nødvendig, men livsviktig.
Til de som mener kvinnedagen har utspilt sin rolle: det har den ikke. Ikke før voldtekt og skam tilhører fortiden, før kvinnehelse inngår i folkehelse, og før kvinners liv og kropper tilhører kvinner, og kun kvinner alene.
Det skylder vi våre døtre.
