Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I 12. mars 2020 sto Solveig Hofvind på kontoret sitt, så ut vinduet og tenkte: «Hva i all verden gjør vi nå?» Som leder av Mammografiprogrammet forsto hun raskt at det ville være umulig å gjennomføre nasjonale masseundersøkelser når samfunnet stengte ned. Med skrekk og gru så hun for seg alle kvinnene som nå kom til å bli redde og kjenne ekstra mye på brystene sine. Med god grunn.
Halvannet år senere vet vi at nedstengingen og forsinkelsene i etterkant har gått kraftig utover brystkreftstatistikken. Aldri før har det blitt registrert en så stor nedgang i nye brystkreftdiagnoser fra ett år til et annet.
Det er ingen grunn til å tro at færre utviklet brystkreft under koronapandemien. De har bare ikke oppdaget det ennå.
Fram til midten av 1990-tallet var det slik vi levde. Mammografiprogrammet fantes ikke. Det var opp til legene og kvinnene selv å oppdage brystkreft. Det gjorde de ofte ikke før kreftsvulsten hadde vokst seg stor.
Som ung radiograf tok Solveig Hofvind inn kvinner med store, væskende sår til røntgen hver eneste uke: «Det var syn, lukter og personlige skjebner jeg aldri kommer til å glemme. Brystkreft var mer liv og død enn det er for de fleste i dag. Også unge kvinner hadde kreftsvulster du kunne se og kjenne», forteller hun.
Likevel var det mange som var skeptiske da Stortinget sa ja til et offentlig mammografiprogram for 25 år siden, der man gjennom en systematisk røntgenundersøkelse av friske mennesker ville forsøke å oppdage brystkreft på et tidligere tidspunkt.
Skaper vi sykdomsangst av å lete etter sykdom i friske mennesker? Vil det føre til at vi behandler kvinner som egentlig ikke trenger behandling? De samme spørsmålene stilles i dag, 25 år etter, og det mener vi er både riktig og bra.
Vi må fortsette å jakte etter kunnskap om aggressiviteten til svulstene ved å støtte brystkreftforskning. Finner vi svar på disse spørsmålene, kan mange kvinner trolig behandles enda mer skånsomt og dermed få færre bivirkninger og senskader.
I en hektisk hverdag er det enkelt å glemme eller å utsette en mammografitime når du føler deg frisk.
Tanken på kreft var fjern da Hanne Bjørke som 41-åring kjente et ømt område i brystet. «Da jeg endelig kom meg på mammografi, trodde ikke legen at det var noe farlig, men tok en biopsi likevel», sa hun til BA nylig.
Jeg er den samme, selv om jeg har kreft
Hadde hun ventet enda lengre med en sjekk, kunne det gått mye verre. Kreften som ble oppdaget hadde heldigvis ikke spredt seg. Hun måtte likevel gjennom både operasjon, åtte cellegiftkurer og strålebehandling. Hun håper at alle tar påminningen om en sjekk av brystene på alvor. «Ikke skulk mammografitimen din! Jeg har aldri vært redd for å bli alvorlig syk, og tenkte ikke at ømheten i brystene var noe farlig, men hørte heldigvis på kollegaen min som ba meg ta en sjekk», sier Hanne som oppdaget kreften i tide og er kreftfri i dag.
Nå i oktober markerer mennesker over hele verden Rosa sløyfe-aksjonen i solidaritet med brystkreftrammede. I Norge velger vi i år å sette søkelyset på tidlig oppdagelse fordi vi vet at det redder liv.
Takket være Solveig Hofvind og de andre som kjempet for å få på plass et offentlig og nasjonalt mammografitilbud for 25 år siden, oppdages brystkreft tidligere og 20 prosent færre dør.
Kreftregisteret har regnet seg frem til at over 2000 norske kvinner vil få en forsinket diagnose som følge av koronapandemien. Det gjør det viktigere enn noen gang at du tar endringer i brystet på alvor, men det gjør det også ekstra viktig at du takker ja og prioriterer mammografitimen når invitasjonen først dumper ned i postkassen din.
Hva hvis jeg hadde utsatt det lenger?
