Når en slik situasjon oppstår, vil alle hjelpe. Både privatpersoner og politikere engasjerte seg og ville hjelpe. Følelsene våre påvirker beslutningene våre og vi kan ikke unngå dette. Vi er mennesker, og mennesker vil hjelpe andre mennesker i nød.

Politiske ledere har også, som andre, sagt seg villige til å hjelpe. De har sagt at de vil jobbe så godt som de kan for å bosette så mange som mulig. Men det er ikke så enkelt som det blir fremstilt i media. Å bosette så mange på så kort tid krever logistikk. Det trenges kompetente medarbeidere som kan bidra i prosessen.

Det trengs boliger for å bosette. Det trengs skoleplasser og lærere, tolker og mye annet. Vi skal hjelpe mennesker som har har hatt forferdelige opplevelser og kanskje sliter med traumer. Dette kan ikke være en jobb for hvem som helst. Kommunen har klart i rekordfart å sette i gang en barneskole, ansatte flere medarbeidere, lærere og andre ansatte som kan gjennomføre jobben i en tid mens arbeidsledigheten er på sitt laveste. Det er ikke så lett å finne folk som har kompetanse på feltet.

De er også viktig å nevne at ansatte som jobber på integreringsfeltet i kommunen også må hjelpe andre overføringsflyktninger samtidig som de jobber med å bosette flyktninger fra Ukraina. De må også hjelpe til med familiegjenforening og assistere de som er allerede bosatt her med forskjellige saker.

Over natten har tallet på de som kommunen skulle bosette blitt minst femdoblet, fra 182 til 1000. Introduksjonssentre for flyktninger har på rekordtid oppbemannet organisasjonene kraftig, de nyansatte skal frigjøres for annet arbeid, og de skal læres opp. Ansatte som har erfaring skal både rekruttere, lære opp nye og løse de nye oppgavene. Hadde en hvilken som helst organisasjon klart å takle det hvis de hadde fått femdoblet oppgavene i veldig kort tid?

Det er full forståelig at noen flyktninger fra Ukraina synes det er vanskelig å bo på et hotell i flere måneder, og de må få den hjelpen de trenger. Samtidig må vi ikke glemme en god del flyktninger som har ventet årevis å få opphold. Denne uken leste jeg om Fariba Rashidi, en kvinne fra Iran som har sittet i asylmottak siden 2011. Det er ikke akkurat krig i Iran nå, men situasjonen er ikke så mye bedre enn i Ukraina. Det er viktig å tenke at å fokusere bare på en gruppe flyktninger kan såre andre flyktninger.