Jeg var på Unneland, ikke langt fra der jeg trådde mine barnesko, i helgen. Ikke bare trådde jeg mine barnesko, forresten, jeg kjørte mine mopeder der også. Oppetter-bakken-og-nedetter-bakken, ti tenner i nakken, som vi synger, sånn mer eller mindre, i en av mange bergenssanger.

Og vi lekte cowboy og indianer. Mer eller mindre hele tiden, når jeg tenker tilbake. Vi hadde dagslange kriger, like til det ble mørkt, mellom cowboyer og indianere.
Vi lagde ulike former for tipier og hytter og kjempet, lusket rundt, tok fanger og var ikke alltid spesielt milde i behandlingen av fienden.

Noen ganger lekte vi «tysker og nordmann» også, men det var indianere, eller cowboyer, som var den mest utbredte leken.

Sølvpilen var et tegneserieblad som kom ut i Norge ukentlig på 1970- og 80-tallet. Det var vel hovedinspirasjonen til de ganske så røffe lekene. Om det eksisterer ennå, har jeg ikke vært mann for å finne ut av. Men det jeg husker er at livet som indianer i Kiowa-stammen var svært så idyllisk ifølge bladet. Og ganske langt fra alt som kan knyttes til virkeligheten der Kiowa'ene stort stt holdt til i Oklahoma. Blant annet var Kiowa-indianerne visstnok ganske så krigerske. Men i bladet var Sølvpilen en hedersmann av rang og «blodsbror» med hvite Falk. Som hadde et godt øye til Månestråle.

Og en av hestene het, så vidt min venn Bjørn kunne opplyse om på Facebook i helgen, Tordensky. Hvilket vel Jonas Fjeld og Ole Paus har en sang om? Men det er antakelig en annen Tordensky?

Uansett så ga det meg skikkelig godfølelsen lørdag morgen, da jeg var i området.
For et sted, for et syn og for en opplevelse å se de seks nydelige hestene i det ekstremt frodige området.

Dessverre, hadde jeg nær sagt, har jeg også vært i områdene i Canada og USA der mange indianere lever i dag. Idyllen fra Unneland og «Sølvpilen»-bladene er omtrent så langt unna virkeligheten som man kan komme.

Antakelig drevet av en grunnleggende dårlig samvittighet, har statsapparatene forsynt en del indianere med en trygd, som ikke er til å leve (godt) av, men heller ikke det motsatte.
Men det ser ut som den er akkurat tilstrekkelig til å holde folk uengasjerte, ikke-sysselsatt og beruset, store deler av tiden.
Jeg glemmer i alle fall ikke det triste synet da vi kjørte opp til et slikt område i Montana. Det svir fortsatt.

Noe av det jeg husker fra Sølvpilen, var at gamle indianere alltid ble framstilt som uvanlig vise, ettertenksomme og kloke. Og et indiansk ordtak sier: «Sjelen ville ikke ha noen regnbue hvis øyet ikke hadde noen tårer».

Så er det vel slik da, med det meste.
Ingen glede uten sorg.
Ingen sol uten skygge.
Opplevelsen på Unneland lørdag, ga i alle fall flerfoldige fargers gjenskinn i min sjel.