Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
En flystyrt har sendt Jevgenij Prigozjin og andre Wagner-ledere i døden. Det tas for gitt at Putin sto bak. I så fall har drapsspiralen tatt en kraftig omdreining under det putinske regimet, der fall fra store høyder ellers har vært en gjenganger. Giftmord har også vært populært.
For oss som liker litterære referanser, er det gotiske aspektet ved utviklingen påfallende. Ingen klisjeer om bloddryppende hoggtenner gjøres til skamme. Putin er ond, men det var sannelig også tyven, raneren, svindleren, halliken, profittjegeren og krigsforbryteren Prigozjin. Kan det være en tilfeldighet at utseendet hans var slående likt Nosferatu, vampyren i den tyske stumfilmen fra 1922?
Å lete etter likhetstrekk fra tidligere tider faller naturlig når spektakulære og makabre scener av denne typen utspiller seg i virkeligheten. Det er noe kjent ved det hele. Når maktmennesker kaster masken og går amok, er de forbausende like sine forgjengere – helt tilbake til alfahannenes biting og kloring i den afrikanske urskogen for 200.000 år siden.
Etter hvert som Vladimir Putin strammer sitt diktatoriske grep, har regimet hans fått stadig flere kjennetegn til felles med sine verste forbilder. Wagner-gruppens skjebne vekker til live minnet om hvordan Adolf Hitler turnerte en tilsvarende situasjon.
Hitler hadde sin Prigozjin. Hans navn var Ernst Röhm, i likhet med de fleste opprinnelige nazistene en veteran fra første verdenskrig. Og i likhet med vår tids Nosferatu, var heller ikke Röhm noen fryd for øyet. Under krigen hadde han fått ansiktet vansiret av granatsplinter, et arr som gikk på tvers av kinnbeinene.
Den ubehøvlede Röhm var et organisasjonstalent. Han ble krumtappen i die Sturmabteilungen (SA), nazipartiets væpnede arm under Hitlers vei til makten. Brunskjortene var et hjem for krigsveteraner uten andre fremtidsutsikter enn fortsatt voldelighet, og for det verste avskummet innenfor det tyske filleproletariatet. Den paramilitære organisasjonen gjorde gatene utrygge, sloss med kommunister og terroriserte jødene.
Hitler og Ernst Röhm var personlige venner. Bare Röhm tillot seg å omtale Føreren som Adolf, eller attpåtil Adi. Forholdet var så nært at den ellers så pripne Hitler så gjennom fingrene med Röhms omsvøpsløse homoseksualitet. Men etter maktovertakelsen gled de raskt fra hverandre. Merkelig nok tok Röhm «sosialismen» i nasjonalsosialismen alvorlig, og ivret for «den andre revolusjon» – rettet mot kapitalkreftene. Slik provoserte han industrimagnatene som Hitler hadde gjort seg avhengig av.
Utfallet ble den blodige utrenskningen som har gått over i historien under benevnelsen De lange knivers natt. 30. juni 1934 var SA-ledelsen samlet på Hanselbauer Hotel ved Tegernsee i Bayern. Hitler fløy inn fra Berlin, og slo til. Anført av Føreren himself, viftende med en revolver, gikk SS-tropper og Gestapo fra dør til dør. Röhms nestkommanderende, Edmund Heines, ble funnet til sengs med sin mannlige sjåfør. Umiddelbart ble begge tatt ned i hagen og skutt.
Putin er en mer lavmælt despot enn Hitler. Han går ikke rett i trynet på motstandere, men blander heller noe i teen deres.
Erling Gjelsvik
Röhm fikk tilbud om å begå selvmord, men blottet bryster og foretrakk å la seg skyte. Denne natten og de påfølgende dagene tok naziregimet et oppgjør med stort og smått av opposisjon mot Føreren. Over tusen navn sto på likvideringslisten. Uheldigvis oppsto det misforståelser. Musikkritikeren Willi Schmid var så uheldig å bli forvekslet med en mann med nesten samme navn. Hitlers trofaste skygge, Rudolf Hess, oppsøkte enken hans og beklaget det inntrufne.
Putin er en mer lavmælt despot enn Hitler. Han går ikke rett i trynet på motstandere, men blander heller noe i teen deres. Når han vil bli kvitt sine gamle venner, samler han dem i et fly som faller fra himmelen. Men de to har et fellestrekk i viljen til å utnytte bermen i samfunnet til sin fordel. Rekrutteringen til Brunskjortene og Wagner-gruppen har påfallende likhetstrekk.
Under de rette betingelsene finnes det knapt nok noe farligere enn små menn med store drømmer. Kjernen i Putins prosjekt er revansjisme, slik det også var for Hitler. Han ønsket å gjøre opp for Tysklands forsmedelige nederlag i første verdenskrig – ja, ikke bare det: Revansjen kunne ikke være mindre enn et verdensherredømme.
Gnagsåret på Putins sjel er Russlands tap av de store territorielle gevinstene, takket være en ufattelig blodsutgytelse, som ble Sovjetunionen til del etter annen verdenskrig. Knapt åtti år senere er det meste av dette hegemoniet smuldret bort, overtatt av NATO og EU, hovedsakelig takket være sovjeternes manglende evne til å skape levelige rammer for den østeuropeiske befolkningen.
Forskjellen på de to likvidasjonene er at Hitler etter elimineringen av Röhm, og den steinen i skoen som Brunskjortene var blitt, opplevde en fremgang han selv knapt nok kunne fatte. Så lenge det varte. En tilsvarende suksess er det vanskelig å tenke seg for Putins vedkommende. I Ukraina kjemper han med ryggen mot veggen.
I en slik posisjon er stormannsgalskapen på sitt farligste. Menneskeheten kan prise seg lykkelig for at Hitler, da han planla selvmordet i bunkeren i Berlin, ikke hadde en tommel på atomknappen.
Men det har Putin.
