Gå til sidens hovedinnhold

Ingrid (23) var tre måneder i flyktningleir

Artikkelen er over 1 år gammel

– Det er over 70 år siden palestinerne måtte flykte. I flyktningleiren Rashedieh snakkes det mest om freden de drømmer om. Den som aldri kom, sier Ingrid Bjørndal Farestvedt (23).

Med faste, bestemte skritt og et smil om munnen kommer Ingrid Bjørndal Farestvedt i møte. Kledd i sort fra topp til tå, står det hvite palestina-skjerfet rundt halsen enda klarere frem.

Som solidaritetsarbeider for Palestinakomiteen i flyktningleiren Rashedieh i Libanon, har hun sett konsekvensene av konflikten med egne øyne.

– Etter tre måneder i leiren, er det uvirkelig å være tilbake i Bergen nå. Jeg har mange inntrykk og følelser å bearbeide, sier hun, som kom hjem akkurat i tide til å feire jul og nyttår med familien.

– Det føles rart og urettferdig at det var så lett for meg å reise hjem, med mitt røde pass i sekken. Hjem til min frihet, mine rettigheter og min trygghet, når det er så vanskelig å oppnå og opprettholde akkurat disse tingene for alle de jeg har levd med de siste månedene. Vi har jo krav på de samme rettighetene og forutsetningene i livet.

En lang historie

Som følge av opprettelsen av den israelske stat i 1948, ble det palestinske folk drevet på flukt. I dag er fortsatt 5,4 millioner palestinerne flyktninger i leirer i Midtøsten. Rundt en halv million av dem, bor i flyktningleirer i Libanon, ifølge FN.

– Hva motiverte deg til å oppsøke en av verdens mest betente konflikter?

– Jeg har lenge vært engasjert og interessert i palestinernes sak, og jeg ville reise til Rashedieh for å lære mer – særlig om de palestinske flyktningenes situasjon, som fremdeles lever i flyktningleirer over 70 år etter at de ble drevet på flukt, sier 23-åringen som etter å ha fullført en bachelor i internasjonale studier i vår, øynet en mulighet til et litt alternativt friår.

– Det kanskje viktigste formålet med dette solidaritetsprosjektet er å bli kjent med, og lære mer om, palestinerne og deres historie. Gjennom å delta i deres hverdagsliv får vi mulighet til å lære om deres livssituasjon på en ganske unik måte. Jeg er utrolig takknemlig for å ha fått muligheten, sier hun.

– Har du følt deg utrygg?

– Nei, det har jeg ikke, men det har vært en urolig høst i Libanon – med langvarige protester på tvers av landet. Det har også ført til ytterligere bekymring blant palestinerne. En dalende libanesisk økonomi går hardt utover de palestinske flyktningene.

Saken fortsetter under bildet.

Enorm urettferdighet

– Hva har gjort mest inntrykk på deg?

– Det har gjort stort inntrykk å oppleve på nært hold hvordan politikk og mangelen på grunnleggende rettigheter påvirker de fleste dimensjonene av livet for folk i leiren. Skolegang og høyere utdanning, helsetjenester, arbeidsmuligheter, friheten. Alle disse rettighetene påvirkes eller begrenses av det å være palestiner i Libanon, sier hun.

– Palestinere i Libanon blir utsatt for strukturell diskriminering fra de libanesiske myndighetene. Blant alle nabolandene som til sammen huser millioner av flyktninger, sies det at det er verst å være palestiner i Libanon. Her mangler de grunnleggende sivile og politiske rettigheter.

– Listen er lang, forteller hun og nevner:

– For eksempel er palestinerne utestengt fra å jobbe innenfor over 70 yrker; alt i offentlig sektor, lege, lærer, advokat, taxisjåfør, fisker og så videre. Disse forbudene ble ytterligere innstrammet senest i sommer. Lovendringene ble møtt med store demonstrasjoner rundt om i Libanons tolv palestinske flyktningleirer. Det er et godt eksempel på hvordan palestinere fremdeles må kjempe for sine rettigheter.

– Det er 2020, de palestinske flyktningene har bodd i Libanon så utrolig lenge, men det stopper liksom ikke. Over 70 år etter at de ble drevet på flukt. Mange jeg har møtt har fortalt mye om hvordan de aldri har følt seg hjemme eller velkommen i dette landet de har blitt født i, eller til og med levd hele sitt liv i.

– Barna i flyktningleiren i Rashedieh drømmer også, som barn flest, om å bli lege, lærer eller advokat. Men det har de ikke rettigheter til i Libanon.

Saken fortsetter under bildet.


Hvorfor så vanskelig?

For palestinerne i Libanon er det ingenting de heller mer vil enn å vende hjem til sitt land. Selv om det er få som har egne minner fra landet de kaller sitt hjem, er det en voldsom patriotisme, forteller hun.

– De drømmer om å en gang få reise tilbake. Dessverre har mange både startet og endt sitt liv i flyktningleirer, og slik vil det dessverre også bli for mange. Men håpet er der, sier 23-åringen fra Bergen.

– Hvorfor vil da ikke vertsland, som Libanon, gjøre livet til de palestinske flyktningene enklere ved å anerkjenne dem?

– Svaret er sammensatt, men i Libanon er det store sekteriske og religiøse forskjeller – noe som også preger hele styreformen og regjeringens sammensetning – som tidligere har dannet grunnlag for krig og konflikt. Disse forskjellene gjør at mange oppfatter den politiske situasjonen som lett antennelig.

– Denne skjøre sekteriske balansen kan bidra til å forklare hvorfor palestinerne har så få sivile og politiske rettigheter i Libanon. De utgjør en svært stor andel av befolkningen i lille Libanon, og det virker som myndighetene frykter at en integrering av palestinerne i det libanesiske samfunnet kan vippe hele systemet ut av balanse. Palestinere generelt er både kristne, jøder og sjia- og sunnimuslimer – men majoriteten er sunnimuslimer.

Helt ufattelig

At ikke det internasjonale samfunnet har gjort mer for å forbedre situasjonen for de flere millioner palestinerne på flukt, mener hun er utrolig flaut.

– Jeg synes det er så ufattelig at mer ikke har blitt gjort for å sikre det palestinske folks rettigheter. Det er snart 72 år siden de ble fordrevet fra landet sitt, konflikten har vart så lenge, men ting har ikke blitt enklere. Generasjonen som kom fra Palestina har blitt gamle – 80, 90, 100 år, sier hun og forteller om en ting som forbauset henne i flyktningleiren.

– I Rashedieh var det vanskelig å møte noen som fremdeles har egne minner fra Palestina! Historiene om, beskrivelsene av og kjærligheten til Palestina er så til stede. Men tenk at det i det hele tatt kan være vanskelig å finne noen i en flyktningleir som ennå har sine personlige minner fra stedet de flyktet fra ...

Hun rister igjen på hodet.

– Det har gjort stort inntrykk på meg. De palestinske flyktningleirene ble opprettet for å være midlertidige, men det er ikke telt eller brakker lenger. Det er ekte hus, som flere generasjoner har vokst opp i. Unntakstilstanden har blitt permanent. Selv barna som blir født i Rashedieh forblir statsløse. Født inn i en konflikt som startet for så mange år siden. Nå vokser fjerde generasjon opp her, de er akkurat som små barn på alle andre steder. Helt vanlige barn, uten helt vanlige rettigheter.

– De drømmer også om å bli lege og lærer når de blir store. Men uten endring er det en drøm som aldri kan oppfylles i Libanon.

Håpet finnes

Ingrid Bjørndal Farestvedt smiler og retter litt på Palestinaskjerfet sitt. Hun kan ikke på vegne av de palestinske flyktningene, som har vist henne slikt pågangsmot, avslutte uten håp.

– Palestinerne er fullstendig klare over urettferdigheten de lever under og hvilke rettigheter og tryggheter de mangler, og har krav på. Men håpet finnes, i all håpløsheten. Den palestinske gjestfriheten, stoltheten, kjærligheten og verdigheten står støtt.

Vi gjør oppmerksom på at begge foreldrene til Ingrid Bjørndal Farestvedt er ansatt i BA.