Arne Bendiksens allé

ARNE BENDIKSEN: Selveste nasjonalbergenseren, bør få sin barndoms gate oppkalt etter seg.

ARNE BENDIKSEN: Selveste nasjonalbergenseren, bør få sin barndoms gate oppkalt etter seg. Foto:

Artikkelen er over 10 år gammel

Arne Bendiksen var selveste nasjonalbergenseren. Han bør så absolutt bli hedret – hva med å kalle hans barndoms Solheimsgaten om til Arne Bendiksens allé, spør ERLING GJELSVIK i dette innlegget.

DEL

Leder VED ÉN ANLEDNING hadde jeg fornøyelsen av å treffe Arne Bendiksen. Jeg portrettintervjuet ham for Bergensavisen, det nærmeste en hjemme-hos-reportasje jeg noen gang har vært, i den ganske prangende villaen hans på beste vest i Oslo.

Det var en usedvanlig trivelig opplevelse.

Som regel er det jo slik at intervjuobjekter, og særlig sånne som er blitt frittet ut noen ganger før, vil ha samtalen unnagjort så raskt som mulig. Av forståelige grunner. Livet er kort, og kortere blir det jo lenger opp i årene du kommer. At en aldrende herre skulle bruke mye tid på å besvare spørsmål han allerede hadde uttalt seg om mange ganger før, var det ingen grunn til.

LIKEVEL ble det til at Arne Bendiksen og jeg tilbrakte en lang ettermiddag og store deler av kvelden sammen, fordypet i samtale om et Bergen som ikke lenger eksisterer. Indianerkrigenes Bergen. Munnspill- og balalaikaorkestrenes Bergen. Marsjkonkurransenes og linjegymnastikkoppvisningenes Bergen. Klaskedassenes og koksfyringens Bergen. Den nære fortidens loslitte, forhåpningsfulle og magiske by.

Innfallsporten til at vi fant tonen, var da det viste seg at han hadde hatt min bestefar som lærer på gamle Haukeland skole. Det var særlig en av klassekameratene som likte å plage vesle Arne. Ludvig Gjelsvik hadde visstnok satt tingene på plass.

Deretter åpnet det seg en kran av minner fra barndom og oppvekst, et fantastisk oppkomme om livet i Solheimsviken fra tjuetall til femtitall. En av observasjonene hans har bitt seg særlig fast i min hukommelse:

– BERGEN ETTER krigen var som å være med i en musikal. Alle gikk omkring og sang!

Der er en flott observasjon. På tross av våre dagers eventyrlige velstand, som selv midt i finanskrisen får etterkrigstiden til å fremstå i barkebrødets tegn, var de årene innhyllet i en rosa sky av nesten uvirkelig optimisme. Alt pekte fremover og oppover.

Det Arne unnlot å poengtere for meg, var hans egen rolle som en av de fremste eksponentene for troen på den lyse fremtiden. I guttedagene hadde jeg Arne Bendiksen under huden. Så lenge han med sin nasale kjuaguttstemme fortsatte å synge om Tømmer-John, Davy Crockett og kjærlighetsbrevene som i dag var brent, kunne intet ondt nå oss.

Naivt? Utvilsomt. Betryggende? You bet.

SÅ HENNING WARLOE tar nok skammelig feil når han avfeier tanken på et minnesmerke over Arne Bendiksen med hans svake tilknytning til Bergen. I min oppvekst på femti- og sekstitallet var Arne Bendiksen selve nasjonalbergenseren. De eneste som kunne gjøre ham rangen stridig, var Rolf Berentsen og Eilif Armand.

Nå har Arne Bendiksen dessverre sluttet å sprudle. Å hedre ham føles naturlig. Men må han på død og liv på sokkel?

Store deler av Bergen har i årenes løp utviklet seg til en nokså intetsigende skulpturpark, dominert av mer eller mindre realistiske statuer og byster. Det foreløpig siste tilskuddet til menasjeriet er Per Ungs bebudete monument over «Krigsmoderen», etter forhåndspresentasjonen å dømme et stykke totalt likegyldig fiduskunst, som takket være byrådets unnfallenhet kommer til å skjemme ut den fine gressplenen ovenfor Galgebakken.

DET ER PÅ høy tid å innta en mer restriktiv holdning til denne typen invadering av det offentlige rom. En større kvalitetsbevissthet burde ha vært på plass for lenge siden. Det kunne være fristende å foreslå innført følgende prinsipp: en skulptur ut før en ny kommer inn.

Det finnes andre måter å hedre Arne Bendiksen på. Han vokste opp i Solheimsgaten. Den går gjennom et område som er i ferd med å få en helt annen status enn tidligere. Å omdøpe en del av Solheimsgaten i navnet til bydelens store sønn, kan jeg vanskelig tenke meg at noen har mye imot.

Men Arne Bendiksens gate høres altfor prosaisk ut. I den benevnelsen er det ikke mye sang.

Mitt forslag: Plant noen fine trær langs deler av den nåværende Solheimsgaten, og kall strekningen Arne Bendiksens allé.

Bergen etter krigen var som å være med i en musikal. Alle gikk omkring og sang!

Artikkeltags