Gå til sidens hovedinnhold

Barnevern og medvirkning til selvmord

Artikkelen er over 20 år gammel

Selvmordet til 16-årige Siv Inger førte altså til en helt spesiell barnevernshøring i Bergen. For første gang fikk noen blant alle med ekstremt dårlige erfaringer med barnevernet, en mulighet til å fortelle om sine opplevelser. Denne mulighet er både kritisert og forsøkt stoppet, men Arne Sortevik og hans medhjelpere må berømmes for gjennomføringen – tross mange motarbeidende krefter.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Som leder av Forening for Bedring av Rettssikkerheten (FBR), har jeg også fulgt godt med på noe av det barnevernsmyndighetene kan foreta seg. Den generelle rettssikkerheten er temmelig dårlig, men når det gjelder barn så finnes det absolutt ingen rettssikkerhet.

Foreldre har heller ingenting å stille opp mot de ekstreme innen barnevernet. At enkelte barnevernsmedarbeidere kan ha spesielle ønsker og interesser er forståelig, men for å overta omsorgen for et barn er jo flere personer og institusjoner involvert.

Mange må altså samarbeide for å få gjennomført en omsorgsovertakelse, og da må det finnes fundamentale grunner, når mange helt skandaløse barneovertakelser kan skje. Barnevernet skal først prøve alle mulige hjelpetiltak overfor foreldre og den nærmeste familie når det avdekkes behov. Omsorgsovertakelse skal eventuelt være absolutt siste utvei, når alle andre muligheter er utprøvd, og man skal da naturligvis være garantert en både bedre og tryggere tilværelse for barnet.

Seksuelle overgrep, trakassering, fornedring, mistrivsel og besøksnekting som ofte avdekkes, må være klare tegn på at mye svikter innen barnevernsomsorgen i Hordaland også.

En gjennomgang av avgjørelsene i Gulating lagmannsrett for 26. januar til 4. april 2000 avdekker 13 saker hvor Barneverns- og Barneloven er involvert. Det var altså langt færre tilsvarende saker i de andre lagmannsrettene. Er det spesielt mange foreldre som trenger hjelp fra barnevernet i dette området, eller kan det være et ekstraordinært pågående barnevern? Adele Johansen-saken er en av flere med klare overgrep fra barnevernet i denne landsdelen. Overskridelser på over 60 millioner for barnevernet i Hordaland dette året, bør også være en meget klar indikasjon. Det er ingen grunn til at skattepenger skal sløses bort på unødvendige og graverende omsorgsovertakelser.

Siv Inger ble altså tvangsplassert på en Ungplan-institusjon, og selv etter flere rømninger og klare uttalelser om at hun ikke maktet å fortsette med dette oppholdet, så ble hun ikke hørt.

Ungplan-direktøren uttalte eksempelvis helt uten følelser at han forventet at vedtaket om tvangsplassering ble fulgt. Slikt tyder på at penger teller mer enn menneskelige hensyn innen den aktuelle institusjon.

I Bodø er det nå avsagt en meget spesiell og interessant dom for medvirkning til selvmord. Blir det egentlig så stor forskjell når man i Siv Inger saken ikke endret den totalt uakseptable tvangsplassering? Hvor mange andre barnevernsbarn kan være i faresonen? Det er sannsynligvis mange barnevernsplasseringer som bør revurderes meget omgående.

På vegne av barnevernsansatte gikk Oddny Miljeteig kraftig ut mot høringen, men innrømmer også at ikke alt er som det bør være. Alle barneverntilknyttede burde da være interessert i å høre litt av det graverende som har skjedd tidligere, for å forhindre tilsvarende helt uakseptable overgrep, både mot barn og hele familier i fremtiden. En omfattende kvalitetssikring må også innen barnevernet gjennomføres omgående.

Arne Sortevik har nå startet den høyst nødvendige forbedringsprosessen, og det er bare å håpe at resten av politikerne våkner og støtter opp. Det har dessverre skjedd alt for mange selvmord i kjølvannet av barnevernet, og heretter kan ingen føle seg trygg for fengsel for medvirkning til at barn, foreldre eller andre familiemedlemmer tar sine egne liv. Det er naturligvis så sterke følelser når det gjelder egne barn, at her må det opptres med meget stor varsomhet.



SKREVET AV: Noralf Aunan, leder FBR (Forening for Bedring av Rettssikkerheten)