Før mørket brer seg

SIV JENSEN: Kommer til å score sterkt på regjeringens bebudete erstatning av blasfemiparagrafen.

SIV JENSEN: Kommer til å score sterkt på regjeringens bebudete erstatning av blasfemiparagrafen. Foto:

Artikkelen er over 11 år gammel

Regjeringens bebudete forslag til erstatning for blasfemiparagrafen, ser ERLING GJELSVIK på som et forbud mot å omtale andre religioner, og særlig islam, i lite vennlige ordelag.

DEL

Leder MÅPENDE konstaterer jeg følgende: Dersom det var i våre dager at Arnulf Øverland hadde karakterisert kristendommen som den tiende landeplage, ville landets toneangivende radikalere – ikke mørkemanns-Norge – ha gått i bresjen for å kneble ham.

Annerledes kan vi vanskelig tolke regjeringens bebudete forslag til erstatning for blasfemiparagrafen, den som allerede i 1931 fikk spikret igjen sin likkiste av nettopp Øverland i hans berømte foredrag. I stedet vil man nå utvide rasismeparagrafen til å omfatte «kvalifiserte angrep på religion eller livssyn». Det skal altså bli forbudt å beskrive islam i samme ordelag som Øverland brukte om kristendommen: «...et mørke, som brer seg over hele Europa og Amerika».

For selvsagt er det først og fremst islam denne tilføyelsen skal holde sin hånd over.

ETABLERINGEN av muhammedanismen som en betydelig trosretning er ikke bare et av de mest markante innslagene i moderne norsk samfunnsliv, men kanskje også det mest kontroversielle. Mener den rødgrønne regjeringen for ramme alvor at dette fenomenet, som faktisk representerer et jordskjelv i nasjonens historie, skal skjermes mot kritiske eller for den del iltre og provoserende synspunkter?

Ja visst gjør regjeringen det! Begrunnelsen for å skjerpe paragraf 135a er at den skal kunne brukes til å «avverge alvorlige konflikter i samfunnet». Muslimenes høyt oppdrevne sans for å la seg krenke skal få sitt eget rettsvern. Neste tilløp til karikaturstrid ønske man å slå ned på med loven i hånd.

Rent bortsett fra å konstatere at en slik beskjæring av retten til å ytre seg hører hjemme innenfor et totalitært regime, kan man jo undres på om de rødgrønne ser det som sin naturlige oppgave å øke Fremskrittspartiets oppslutning før valget. Vil de virkelig gi Siv Jensen anledning til å fremstå som den mest kompromissløse forsvareren av vår hevdvunne frihet – takket være Øverland, nok en gang – til ikke bare å kritisere religionenes innhold, men også å kunne raljere med religiøsiteten i alle dens komiske så vel som uspiselige manifestasjoner?

ET AV DE mest absurde trekkene ved moderne norsk samfunnsliv er at venstrekreftene, alltid i første rekke når kristenfundamentalismen skal få sitt pass påskrevet, behandler islam som en kurv med råtne egg.

Når det gjelder synet på kvinners plass i samfunnet, på homofili og på annerledes tenkende, stilles jo de mest blåsvarte standpunktene hos Sæle & co fullstendig i skyggen av det reaksjonære, for ikke å si fascistiske gørret som både imamer og verdslige talsmenn for de muslimske miljøene lirer av seg.

I stedet for å gå i strupen på disse holdningene, som burde være en pawlovsk refleks, har norsk vensteside blitt den fremste garantisten for at dette ideologiske grumset får være uforstyrret.

FORSTÅ DET den som kan. Skjønt – det er ikke så vanskelig å forstå. I møtet med islam på norsk jord har angsten for rasismestemplet fått venstreradikalere til å vegre seg mot å innta sin tradisjonelle rolle som religionsskeptikere. En feig og skadelig faneflukt.

I ly av denne unnfallenheten blomstrer kvinneundertrykkelsen, ekteskapshandelen, aggresjonen mot seksuelle minoriteter, mistenksomheten overfor oss vantro, forakten for vestlige grunnverdier som nettopp ytringsfrihet. Disse unotene får utfolde seg i ro og mak, innenfor rammene av et autoritært religionsfelleskap som knapt nok har noe å frykte fra saklig funderte motkrefter i det norske storsamfunnet.

OG NÅ KOMMER altså dette nye lovforslaget, som later til å være skreddersydd for å stoppe kjeften på Hege Storhaug. Mens kristendommen motstrebende har måttet finne seg i å få kantene sine slipt ned gjennom de 250 årene som har gått siden den europeiske opplysningstidens stormløp mot kirken, kan islam satse på å bli behandlet med silkehansker av norsk venstre-intelligensia.

Det må fortone seg som en stor lettelse for islams presteskap og lederskap forøvrig. Fordomsfull hets fra ytre høyre behøver de jo egentlig ikke å forholde seg til, utover å ha den oppe i ermet som rasismekort.

AT NORDMENNS rett til å ytre seg skal vike plassen for muslimsk hårsårhet, er ganske enkelt uakseptabelt. En av forutsetningene for å kunne leve i et pluralistisk samfunn, er å ha tjukk hud. Du må faktisk kunne tåle at dine personlige verdier ikke alltid blir respektert av andre.

Å slå rot innenfor en fremmed kultur handler om å tilpasse seg de rådende forholdene. Hvis dette er problematisk for enkelte, finnes det en pen bukett av rettlinjete islamiststater å søke tilflukt i.

Legg merke til at mye av det som er sagt i denne epistelen, faller inn under rubrikken «kvalifiserte angrep på religion». Det gjelder å benytte sjansen før mørket brer seg.

Muslimenes høyt oppdrevne sans for å la seg krenke skal få sitt eget rettsvern.

Artikkeltags