Israels sinnssyke krig

Israels krig i Gaza er politisk galskap, hevder Midtøsten-skribenten Patrick Seale.

Israels krig i Gaza er politisk galskap, hevder Midtøsten-skribenten Patrick Seale. Foto:

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Patrick Seale er en av Storbritannias ledende skribenter om Midtøsten, og forfatter av bøkene «The Struggle for Syria», «Asad of Syria: The Struggle for The Middle East» og «Abu Nidal: A Gun for Hire». Syndikalisert av Agence Global.

DEL

Kronikk Israels krig i Gaza er politisk galskap. Det kommer fra et forstyrret samfunn, som ikke kan beherske sin militære arroganse eller dempe sin paranoia.

Resultatet vil trolig bli smertefullt for Israels langsiktige utsikter.

Ved å radikalisere palestinerne og å hisse opp et sterkt raseri i den arabiske og muslimske verden, utelukker denne grusomme krigen muligheten for Israels fredelige integrering i regionen så langt frem som det er mulig å se. Dette kan også være krigens kyniske mål, siden Israel ønsker dominans, ikke fredelig sameksistens.

MENS F-16-FLYENE utfører sine drapsoppdrag, er budskapet til resten av verden at Israel vil fortsette å leve ved sverdet, slik det har gjort i seks tiår, heller enn å ta sjansen på de innrømmelser og kompromisser som en fred ville kreve.

Krigen har faktisk bekreftet det som lenge har vært åpenlyst – at Israel ikke har noen interesse av en fremforhandlet fred.

Fred betyr tilbaketrekning, det betyr å gi opp territorium, mens Israel fortsatt er ivrig etter å ekspandere.

Det er hva de fortsatte tyveriene av land på Vestbredden og de voksende bosettingene handler om, sammen med at palestinske hjem raseres, sikkerhetsmuren, veier bare for nybyggere, kvelningen av palestinsk økonomi med over 600 grenseposter og talløse andre rå påfunn som bare er ment å plage.

FREDEN ER det viktigste offeret i denne krigen. Den er like død som likene i Gaza. Tostatsløsningen har fått dødsstøtet, og de foreløpige forhandlingene mellom Israel og Syria er over.

Den arabiske fredsplanen, som tilbød Israel fred og normale forbindelser med alle de 22 arabiske statene hvis de trakk seg tilbake til grensene fra 1967, er begravd i bølger av blod og ruiner etter bombingen.

ET MÅL med krigen må helt sikkert ha vært å forhindre ethvert forsøk fra Barack Obamas innkommende regjering i USA på å få nytt liv i den dødsmerkede fredsprosessen. Verdifulle måneder vil nå gå tapt med å rydde opp i rotet.

Og for den utgående Bush-administrasjonen, vil de åpenbare løgnene fra Condoleezza Rice, som ga Hamas all skyld for krigen, tjene som en forbannende politisk gravskrift for USAs mest ineffektive utenriksminister i moderne tid.

ISRAEL HAR aldri likt moderate palestinere, av den enkle grunn at man måtte gi dem innrømmelser. For å unngå å bli halt inn i forhandlinger, har de alltid foretrukket radikale palestinere.

Fantes ikke disse radikalerne, har Israel gjort alt i sin makt for å skape dem. «Hvordan kan du forhandle med noen som vil drepe deg,» er et vanlig israelsk refreng.

Krigen i Gaza har bekreftet Israels instinktive avvisning av enhver form for palestinsk nasjonalisme. Landet vil drepe for å forhindre den, slik 60 år med kriger, drap og massakrer vitner om. Bevisst eller ikke, så synes israelske ledere å frykte at enhver anerkjennelse av palestinske fremtidshåp, undergraver legitimiteten for deres eget nasjonale prosjekt.

DET KAN HENDE at krigen ble igangsatt fordi Hamas i det siste har vist tegn til moderasjon.

Deres ledende talsmenn – deriblant Khaled Mish'al, sjef for den politiske fløyen – har uttrykt at de er rede til å godta en palestinsk stat innenfor grensene fra 1967. Israel er uroet av at de har begynt å distansere seg fra bevegelsens charter fra 1987, som krever at staten Israel ødelegges.

QASSAM-RAKETTENE har vært pinlige for Israels regjering. De greide ikke å stanse dem med annet enn våpenhvile. Rakettene opphisset en israelsk befolkning som er notorisk blind for alle andre lidelser enn deres egne.

Sannheten er at rakettene ikke var mer enn kraftig irriterende nålestikk. Tallene taler for seg selv. Færre enn 20 israelere er blitt drept av Qassam-raketter etter at Israel trakk seg tilbake fra Gaza i 2005.

På denne tiden har Israel, ved å vise sin sedvanlige likegyldighet overfor arabiske liv, drept rundt 2000 palestinere. Israelsk statsterror har vært langt mer dødelig enn noe Hamas kunne klare. Dødstallene fortsetter å stige.

ISRAEL LIKTE ikke våpenhvilen med Hamas, og valgte ikke å respektere den.

Istedenfor å lette på blokaden mot Gaza – slik de skulle gjøre – ble den strammet inn. Dermed ble den overfylte, lidende Gazastripen redusert til ren elendighet.

De brøt våpenhvilen 4. november med en væpning innrykning der flere Hamas-menn ble drept. Med etterpåklokskap må dette ses på som et forsøk på å provosere Hamas til et voldelig svar, og dermed gi Israel et casus belli – romernes uttrykk for å rettferdiggjøre krigshandlinger.

Å stoppe Hamas' raketter var bare en av flere grunner til hvorfor Israel gikk til krig, og det var langt fra den viktigste. Rakettene ga Israel et påskudd for å begynne krig med et langt bredere mål.

DET VIKTIGSTE formålet med ødeleggelseskrigen mot Hamas, er å bekrefte den militære overlegenheten overfor alle sine naboer. Denne overlegenheten har jødestaten hatt helt siden den ble etablert i 1948.

Krigen er ment som en advarsel både til Hizbollah i Libanon og Syria og Iran – alle som måtte våge å utfordre Israels dominans. De kan også bli utsatt for sånne ødeleggende avstraffelser som Gaza nå gjennomlever.

Å inngi frykt for å angripe er selve kjernen av Israels sikkerhetsdoktrine. Israel vil ha total frihet til å slå, men at ingen skal få slå tilbake. Landet er avhengig av rå maktbruk for å beskytte seg, og avviser enhver form for regional maktbalanse, fordi det kunne tvinge dem til å dempe seg.

DE SISTE ÅRENE er det slått huller i Israels evne til å skape frykt for angrep, både av Hizbollah, Hamas og Iran.

Hizbollah spilte uavgjort i krigen i Libanon i 2006, mens Hamas' raketter tvang et motvillig Israel til å godta våpenhvile.

Det alvorligste fra israelsk synspunkt er at USA motsto deres press om å gå til krig mot Iran. Israel kaller Irans atomprogram en eksistensiell trussel. Sannheten er at dersom Iran skulle bli en atommakt, vil det begrense Israels frihet til å angripe sine naboer.

GJENNOM HELE våpenhvilen med Hamas, som begynte for seks måneder siden, har Israels forsvarsminister Ehud Barak planlagt den krigen som han og utenriksminister Tzipi Livni satte i gang.

Angrepet ble planlagt i måneder som var relativt rolige. Det siste Israel kunne akseptere, var at Hamas oppnådde en makt som kunne virke avskrekkende, samme hvor minimal den var.

Det var dette Barak mente da han sa at Israels mål var «total forandring av spillereglene.» Motstand mot Israel må ikke tillates. Hamas må rykkes opp med roten og ødelegges fullstendig. Det gjenstår å se hvilke langsiktige virkninger som kommer ut av slik narreskap.

ISRAEL GÅR til urnene 10. februar. Utfallet av krigen kan avgjøre om Barak – den morderiske arkitekten bak Gazakrigen – kan få tilbake støtte til hans arbeiderparti fra Tzipi Livnis Kadima eller fra Benjamin Netanyahus høyreekstreme Likud.

Det er fristende å se på krigen som kyniske valgkampmanøvrer av Barak og Livni, der målet er å fremme deres egne saker og å holde Netanyahu nede.

Faktum er at alle politiske ledere i Israel støttet krigen. Alle er beruset av militær makt.

Alle jublet over økende palestinske dødstall. Ingen av dem synes i stand til å forstå hva en virkelig fred vil måtte innebære.

Kanskje ingen av dem tror at Israels forbrytelser noen gang kan bli tilgitt og glemt, og at de derfor ikke har noe annet valg enn å fortsette myrderiene.

Mens F-16-flyene utfører sine drapsoppdrag, er budskapet til resten av verden at Israel fortsatt vil leve ved sverdet.

Artikkeltags