Gå til sidens hovedinnhold

Jakt på manndom og vilt

Artikkelen er over 16 år gammel

Mannfolk som går på jakt er ikke SISSEL SOLBERG-JOHANSEN i stand til å ta helt på alvor. I dagens kronikk er hun svært negativ til jakten på manndom og vilt.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Har du brynt deg i naturen, testet haglen og skutt noen dyr? Fikk du oppleve gleden av å traske rundt i flott høstnatur og føle tilfredsstillelsen av å ha en misjon i det hele? Er du en som forsvarer denne noble jaktinteressen med at naturens høstprakt nytes best med hagle under armen? Føler du at manndommen er størst og mest ekte ved hjelp av skytevåpen? Eller er det kanskje gleden av å endelig være sterkere og mer truende enn harepuser, ryper og hjort som river deg ut av godstolen?

Moderne urbane menn – og kvinner – som ser på seg selv som jegere er svært engasjerte og av og til aggressive diskusjonspartnere. Alle sammen hevder at jakten har gode hensikter. De påpeker betydningen av kjøtt og proteiner i vårt kosthold på samme messende vis som Fedon Lindberg. Mange jegere påstår at de er skremt over at sammenhengen mellom jakt og ernæringsbehov blir visket ut i vårt samfunn, og at mange tror at kyllingfiletene i kjøledisken ikke har noe med slakt å gjøre.

Men ikke alle er så naive. Kjøtt er både godt og viktig, men det er langt tryggere å vite at drapet på middagen har skjedd noenlunde kontrollert i et slakteri, enn at en eller annen olabukse-junkie har slått om seg med hagle i fjellheimen. De fleste jakter for underholdningens skyld, og argumenter som proteiner og matauk er selvsagt bare sludder og pølsevev.

Ikke vet jeg hva jegerprøven går ut på, men kriteriene for å runde jegerkravet må være relativt lave. De fleste jegere jeg kjenner innrømmer at de ofte skadeskyter først, for deretter å håndknekke rypehoder, hvis de i det hele tatt får tak i det skadeskutte dyret. Noen av dem føler det noe ukomfortabelt å stelle dyrelikene etterpå, men gjør det på grunn av den sevjestigende naturopplevelsen. Slik mener de å være økosystemets missing link, en port mellom sivilisasjon og natur. Edelt og vakkert, forstås.

De samme såkalte jegerne må ikke komme snufsende i min retning når feilplasserte skudd går i eget kjøtt og flesk. At en jeger treffer seg selv eller kameraten viser bare hvor borti nøtten feilplasserte noen av disse menneskene er i nærheten av skytevåpen. Subsidierer ikke våre skattepenger slike reparasjoner? Skal man karakterisere slike jaktulykker som hendelige uhell eller inkompetanse? Å reparere på jegere som har skutt seg selv er like bortkastet som å spjelke basehoppere før de sendes opp i nye høyder igjen. Begge grupper er like ukritiske når det kommer til egne ferdigheter.

Det kan godt være at noen av jegerne er habile mennesker med kontroll over eget sinn og skinn. Men langt fra alle. Vi har nettopp hørt om at et barn på 18 med nyervervet jegersertifikat og egen hagle skjøt rundt seg i raseri da han ikke fikk komme inn på et utested i fylla. Slikt er bare trist. Psyke har tydeligvis ingenting med jegerprøven å gjøre. Totalt uskyldige mennesker blir utsatt for disse våpenhaverne, noe som bør vekke ettertanke.

Vel er det greit at kjøtt smaker vilt i stedet for fiskemel, slik som mye industriprodusert kylling og svinekjøtt. Vel er det bra at en og annen holder hjortebestanden nede, slik at dyr blir spart for pine og vi kan meske oss med hjortestek. Men i den norske fjellheimen ligger det kilovis med vilt og blør i hel. Det er ikke pent å tenke på. Altfor mange anser seg som dyktige jegere uten å være det.

Burde noen legge igjen haglene i hytten? Er naturopplevelsen best med våpen i hånd? Jeg ville tippe nei. Gå en søndagstur, for svarte. Trenger du opphisselsen det gir å leke med skytevåpen, kan du jo alltids skyte på blink i hagen, eller skyte deg selv i foten som så mange andre jegere.