Loven er til for å brukes

BAGATELLISERER: Venstres nestleder Trine Skei Grande (t.v.) bagatelliserer fildeling. Men har hun sjefen sjøl, Lars Sponheim, med seg?

BAGATELLISERER: Venstres nestleder Trine Skei Grande (t.v.) bagatelliserer fildeling. Men har hun sjefen sjøl, Lars Sponheim, med seg? Foto:

Artikkelen er over 10 år gammel

At politiske partier vil slå valgmynt på å lefle med naskeri, er nedslående, skriver ERLING GJELSVIK i dette innlegget. Han sikter til De Grønne og Venstres forsøk på å bagatellisere problemet med fildeling.

DEL

Meninger I EN REAKSJON på min tilfredshet med Pirate Bay-dommen, konkluderer Øyvind Strømmen slik: «Miljøpartiet De Grønne sitter ikke på fasit. Vi vet ikke hvordan opphavspersoner skal eller bør kompenseres i fremtiden».

Strømmen er De Grønnes fylkesleder. Han berører sakens kjerne. Forsvarerne for de lovløse tilstandene som internett belemrer opphavsretten med, har til gode å lansere et troverdig alternativ til anarki. For å unngå «autoritære løsninger» henviser Strømmen til det håpløse forslaget å avgiftsbelegge kjøp av harddisk. I like svevede vendinger ventilerer Venstres Trine Skei Grande (BA 19. mai) muligheten for «differensiert bredbåndsavgift, abonnement eller liknende».

Hvem kan ta slike luftigheter på alvor? For det første er det liten grunn til å tro at avgiftsregimer av denne typen, særlig Skei Grandes variant, vil komme i nærheten av å generere inntekter som står i forhold til det faktiske omfanget av fildeling og piratkopiering. Kunstnere skal jo ha betalt for den reelle bruken av produktene sine, ikke sant?

Dessuten vil slike generelle kompensasjonsordning skape et nytt og tilnærmet uløselig problem, ikke minst på verdensbasis: Hvordan skal midlene fordeles? Strømmen og Skei Grande kan jo prøve å selge idéene sine i USA, der alt annet enn nøye avregnet quid pro quo – individuelt vederlag for varer levert og tjenester utført – er tilnærmet utenkelig.

MEN HOVEDINNVENDINGEN mot Strømmen og Skei Grandes «løsninger» er at de vil forbli fremtidsmusikk så langt øret kan høre og lenger enn det. Uansett hvilke modeller som eventuelt måtte utkrystallisere seg, vil det gå år og dag før et akseptabelt betalingsregime er innført på dette feltet. Og mens filene deles, dør kunsten.

I mellomtiden finnes det bare to muligheter. Å gi blaffen i at kunstnere blir rundstjålet, slik De Grønne og Venstre i praksis legger opp til. Eller følge den linjen som samfunnet faktisk er tuftet på: bruke loven etter hensikten, nemlig til bekjempelse av kriminalitet.

ETTER MITT SYN er det siste alternativet en selvfølge. At resirkulerte blomsterbarn tar lett på dette, forbauser ingen. Mer oppsiktsvekkende er det at nestlederen i et såkalt ansvarlig parti karakteriserer min irritasjon over disse lovbruddene som «å grave hodet ned i i sanden og vente på bedre vær».

Nei, Skei Grande, jeg tar til orde for det stikk motsatte. Jeg vil bruke de maktmidlene vi har til rådighet for å komme dette uvesenet til livs. Ikke når været letter. Her og nå. Sandkassen kan Venstre dele med De Grønne.

Kronargumentet deres mot å slå effektivt ned på fildeling og piratkopiering er angsten for «overvåkning, angrep på personvernet, sensur». Vel, elektronisk overvåkning for å hindre tyveri og ran er da for lengst akseptert i resten av samfunnet. Hva gjør internett så spesielt?

SELVFØLGELIG har jeg ingen illusjoner om at lovens lange arm med ett slag skal kunne nedsable den tunge materien vi her snakker om. Mye kriminalitetsbekjempelse stamper i motbakke. Men vi gir da ikke opp kampen mot eksempelvis korrupsjon for det?

La oss sammenliken fildeling og piratkopiering med narko. Å gå etter junkier og småpushere er spilt møye. Men taktiske anslag, i den hensikt å nagle bakmennene, har noe for seg. Derfor er det grunn til å håpe at den svenske Pirate Bay-dommen blir stående, og at tilsvarende straffeekspedisjoner i verden forøvrig fører frem.

DEN VIKTIGSTE grunnen til å kjøre en hard linje, med Storebror Ser Deg som et ris bak speilet, er presset som settes inn for å fremtvinge nettopp et funksjonelt kompensasjonssystem. At norske miniputtlag som Venstre og De Grønne produserer resolusjoner, har null effekt – rent bortsett fra å undergrave rettsbevisstheten hos den oppvoksende slekt. Derimot er det grunn til å ønske velkommen et tilstrekkelig antall blytunge kjennelser i opphavsrettslig favør. Slik kan det settes fart i det internasjonale arbeidet for å regulere et nettbasert kulturkonsum. På høy tid!

At politiske partier vil slå valgmynt på å lefle med naskeri, er nedslående. Den underliggende holdningen er at forbrytelser mot opphavsretten ikke kan regnes som egentlig kriminalitet. Man vil jo nødig støte fra seg store deler av ungdomsmassen.

Vanligvis skal det mye til før politikere våger å ta lett på fagfolks møysommelig opparbeidete rettigheter. Med kunstnere er det tydeligvis ikke så farlig.

Mens filene deles, dør kunsten.

Artikkeltags