Omvendt stigmatisering

Bjarte Hjelmeland.

Bjarte Hjelmeland. Foto:

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

Litt overraskende fikk jeg vite at Dagbladet har kåret meg til den mektigste homofile i Norge innefor kulturfeltet.

DEL

Leserbrev Det er sikkert godt ment, og meningen er nok at jeg skal bli glad, eller stolt, men jeg stiller meg bare litt undrende til kåringen.

Det føles litt som å vinne en konkurranse jeg ikke har meldt meg på til, og mange spørsmål står ubesvart.

Hvis man deltar i en konkurranse og vinner, er det jo et betimelig spørsmål hvem man konkurrerte mot.

Hvem var jeg opp imot? Og hvilke kriterier ble jeg bedømt ut fra?

Var det mine evner som kulturleder som ble bedømt, eller vant jeg ut fra mengden presseklipp hvor det nevnes at jeg er homo?

I og med at jeg vant homokåringen, er jeg da automatisk diskvalifisert til å delta I «Den andre kåringen» – den mellom de andre kulturlederne?

Så lenge jeg har vært i offentlighetens lys har jeg alltid vært åpen om min seksuelle orientering, og stolt av det jeg er. Jeg tror på viktigheten av åpenhet i alle samfunnsledd, og spesielt i lederfunksjoner og fremskutte posisjoner. Likevel har jeg alltid ment at det jeg gjør er det avgjørende og det jeg ønsker å bli bedømt ut fra. Ikke ut fra legningen som sådan.

Hverken på grunn av eller på tross av.

Igjen vil jeg påpeke at jeg nok tror at kåringen er «godt ment», men jeg sitter likevel med en vammel følelse av å være utsatt for omvendt stigmatisering. Når det i tillegg skjer første uken av fellesferien, kjenner jeg at jeg har lyst å takke pent nei til å bli feiret i en kvasi-seriøs agurkkåring, som i mine øyne sementerer mer enn den utfordrer holdninger.

Artikkeltags