Etter å ha lest avisene om forholdene ved barnehjemmene i Bergen mellom 50- og 80-tallet, føler jeg meg syk. Det er utrolig hva voksne mennesker har utsatt barn for. De har vært fullstendig rettsløse og utsatt for grov offentlig omsorgssvikt.

Det er også ille at samfunnet ikke har vært villig til å gjøre opp for seg på en skikkelig måte. Med det mener jeg at de burde fått hjelp til å bearbeide traumene sine og ikke minst en skikkelig økonomisk oppreisning.

Stanley Wik står frem og forteller noe om sin bakgrunn, han er blitt umenneskelig behandlet. At han beskriver Norge som et jævlig land, forstår jeg godt.

Han er blitt avspist med 120 000 kroner i erstatning for tapt barndom. Han har måttet bruke 17 år på å få uføretrygd. Han forteller at han tidligere er tilbudt usle 4000 kroner i erstatning fra kommunen.

Jeg undrer meg over hvilket menneskesyn som har vært rådende i de offentlige etatene han har vært i kontakt med.

Deler av byråkratiet er nærmest paranoide i forhold til at noen skal kunne få noe de ikke har rett på. Men hvorfor i all verden skulle noen dikte opp historier som det som er dukket opp i granskningsrapporten?

For de fleste av oss er disse historiene så groteske at vi nesten ikke klarer å høre om det. Likevel må vi tåle å høre om andres smerte, fordi det er svært viktig for de mennesker det gjelder.

Personlig har jeg fulgt denne saken nøye og aldri betvilt historiene til dem som har stått frem. Ingen utsetter seg selv for påkjenningen det må ha vært å stå frem offentlig med sine historier.

De første som sto frem har også måttet tåle å bli møtt på en svært dårlig måte. Jeg husker spesielt Ap-politikeren Terje Ohnstad.

Kommunen har møtt disse menneskene på en uverdig måte og det blir patetisk når de står frem og gråter i pressen. Jeg vet i alle fall at jeg ikke skal stemme Ap ved høstens valg.

Stortingspolitikere som roser Bergen kommune sin håndtering av saken, har fulgt dårlig med i mediene da saken ble omtalt første gang. Bergen kommune har forsøkt å avvise saken med at den var foreldet.

Jeg har også sett at det har kommet frem andre historier i media i det siste, hvor mennesker har fått hele sin barndom ødelagt fordi barnevernet ikke har gjort jobben sin. De blir alltid møtt med avvisning på sine erstatningskrav fordi saken er foreldet.

Lovverket bør endres radikalt i forhold til foreldelse i saker hvor mennesker har fått sin barndom ødelagt av omsorgssvikt eller overgrep.

Jeg savner også mer engasjement. Jeg har lenge undret meg over at FO (Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger og sosionomer), psykologer, psykiatere, sykepleiere og leger som er yrkesgrupper som har kunnskaper om traumer, senvirkninger etter seksuelle overgrep og omsorgssvikt, ikke bidrar mer i den offentlige debatten med sin kunnskap.

Jeg tror nemlig at samfunnet trenger mer informasjon om traumer og senskader. Når det gjelder rettspraksis er også straffene for overgrep mot barn svært lave sett i forhold til offerets påkjenninger.

Så får vi håpe at erstatningsbeløpene blir satt ut ifra hva de involverte kunne ha tjent i løpet av livet dersom de hadde vært arbeidsføre.

Så håper jeg at de slipper flere kamper og blir behandlet på en verdig måte.