Sterke følelser og harde fakta

Artikkelen er over 15 år gammel

Harde fakta om overgrep og menneskelig nedverdigelse setter sterke følelser i sving.

DEL

Kommentar BYRÅDSLEDER Anne-Grete Strøm-Erichsen gråt i avisene denne uken, da hun fikk høre rapporten om overgrepene på barnehjemmene i Bergen, Fana og Laksevåg i perioden 1954 til 1980. Det er usedvanlig at politikere gråter offentlig. Men i denne saken var det en naturlig og menneskelig reaksjon.

UTVALGET KONKLUDERTE med at det ble begått fysiske overgrep mot barn på ni av barnehjemmene. På fire av de elleve barnehjemmene har barn vært utsatt for seksuelle overgrep av særdeles krenkende karakter, sa granskingsutvalgets leder Einar Drægebø da han la frem rapporten torsdag. Hans utvalg har intervjuet 132 personer, blant dem 91 som har hatt opphold på disse hjemmene i sin barndom.

PÅ MØTET der rapporten ble lagt frem, tok Strøm-Erichsen ordet og beklaget på vegne av Bergen kommune den overlasten barna har lidd. «Vi må gjøre alt for at dette aldri skal skje igjen», sa hun til BA. I den reaksjonen har hun støtte fra et enstemmig bystyre.

DET ER MORGENSOL og Bergens guttehjem på Garnes som har vært mest fremme i mediene. Men rapporten omfattet også Anna Jebsens Minde, Barnehjemmet i Sandviken, Institusjonen Kofoedskolen, Jacob R. Olsens barnehjem, Småbarnstuen, Solgården barnehjem og Sætregården ungdoms- og ridesenter. Ved Ungdomshjemmet Eliasmarken og Bergen kommunale ungdomshjem (Solstreif) er det ikke rapportert overgrep.

DET ALVORLIGE innholdet i den 300 sider lange rapporten ble presentert ryddig og nøkternt. Men harde fakta om overgrep og menneskelig nedverdigelse setter sterke følelser i sving hos mennesker som er i stand til å leve seg inn i det som ble beskrevet.

DET VAR en annen tid, selvsagt. For noen generasjoner siden ble de fleste norske barn dårlig behandlet, i forhold til i dag. Det har sammenheng med velstanden har vokst raskere enn de fleste tenker over. Familiene og samfunnet har råd til å gi barn en bedre oppvekst. Samtidig har de rådende verdiene og holdningene til barn endret seg. Men aller viktigst er det at folk flest ikke lenger bøyer hodet for samfunnets autoriteter. De er ikke lenger hevet over loven. Iallfall har vi i mediene kommet på skuddhold av maktmennesker, og kan formidle samfunnskritikk vi ville blitt dømt for i 1970.

MEN VELSTAND og menneskeverd er flyktige goder, som vi lett kan forspille. Og den uretten rapporten fortalte om fra barnehjemmene, rammer også barn i dag. Selv i vår by opplever enkelte barn i dag omsorgssvikt og grove overgrep. Åpenhet, gjennomsiktighet og medmenneskelig omsorg for dagens og fremtidens barn er den viktigste utfordringen som følger av denne rapporten. Også for de modige vitnene som fortalte om sitt liv på barnehjemmene er omsorg for andre den beste hjelpen de kan gi seg selv.

Artikkeltags