Sydneshaugen i kuvøse

Av
Artikkelen er over 18 år gammel

Selvfølgelig endte det med utkastelse for de elleve studentene som okkuperte UiBs hus på Sydneshaugen. Med den oppblåste fantasiløsheten som er akademias varemerke, grep universitetsrektor Kirsti Koch Christensen til neandertalerens arsenal: Politiet.

DEL
Aksjonen mot okkupantene er et bakstreversk overgrep som aktualiserer et betimelig spørsmål:

KronikkEr det ikke på høy tid at byens befolkning – gjerne med politiets hjelp – fordriver denne gjøkungen, Universitetet i Bergen, fra Sydneshaugen? Skal vi godta at en statlig institusjon, som kunne ha vært forlagt i kaserner på hvilken som helst paddemyr i grensetraktene mot Os, tyner alt levende liv ut av Bergens fordums patrisierreservat?

UiBs tilstedeværelse på Sydneshaugen var et sjarmerende innslag... på Agnar Mykles tid. Siden den gang har universiteter spredd seg, som hussopp, inn i entreene og oppover i etasjene der mennesker for ikke så lenge siden levde et familieliv. Det kan minne om en invasjon fra Mars.

Om kvelden er Sydneshaugen en død bydel. Det eneste tegn til liv bak et skremmende stort antall vindusruter er det blå gjenskinnet fra dataskjermer uten screensaver.

For tretti år siden, da Universitetet i Bergen fremdeles fungerte som en campus i klassisk forstand, hadde jeg fornøyelsen av å leve et studentliv på Sydneshaugen. Den gangen var det fullt mulig, i pisseavstand fra Johanneskirken, å få leie «a cold water pad» for en rimelig penge. Slo noen av oss sine pjalter sammen, hadde vi faktisk råd til en ganske herskapelig leilighet.
I dag er dette leiemarkedet en saga blott.

Velhavende sekstiåttere (å jada, vi var om oss) har opprustet de gamle reirene til Great Gatsby-standard. Men de bebor leilighetene sine, i det minste. Langt verre er det altså at UiB systematisk har kjøpt opp og ombygget utpregede bolighus, som skapt for studentkollektiver, til kontorformål.

Universitetets ørkenspredning på Sydneshaugen er ikke bare en tragisk miljøkatastrofe for Bergen by. Den er i tillegg, sett fra Universitetets eget synspunkt, en eklatant dumhet. Ved i årenes løp å rane til seg et enormt antall kvadratmetre beregnet på boligformål, har UiB skutt i senk Sydneshaugens tidligere posisjon som Norges eneste universitetsområde med sjel.

Selvsagt burde Universitetet legge alt til rette for at studentene kunne bo klint opp i læresetet! Er det nødvendig å belegge et slikt synspunkt med eksempler? La meg nevne ett: Kjernen i Sorbonnes sjarm og vitalitet har alltid vært at det akademiske etablissementet omkranses av det pulserende Latinerkvarteret, der studentene har funnet sine hybler og klumper seg sammen ved kafébordene.

På Sydneshaugen har UiB skapt en bydel som tappes for mennesker når arbeidstiden er omme. I stedet burde området ha sydet av liv – slik det, med sin velsignede trafikkfrihet, har bedre forutsetninger for enn kanskje noe sentralt strøk i en norsk storby. Det er deprimerende å tenke på hvor fantastisk Sydneshaugen kunne ha vært, dersom Bergen kommune hadde hatt vett til å sette foten ned og stoppe Universitetets kontorisering av boligmassen. Selvsagt hadde det vært fullt mulig å nekte denne typen bruksendring.

Typisk nok – for Bergen – skjedde mye av denne utviklingen på et tidspunkt da det allerede var stor politisk enighet om å revitalisere sentrum som boligområde.

Min anbefaling er å la husokkupasjonene gripe om seg. Det er en form for sivil ulydighet som burde vekke sympati i den bergenske befolkningen. Selvfølgelig må studentene, bærerne av den nye tiden, være godt representert som sentrumsboere! Ingen er vel bedre egnet til å sette et preg på denne litt daffe byen. Gi dem tak over hodet, i rimelig avstand fra vannhullene.

Hadde det vært noe vidsyn å spore hos Universitetets ledelse, iverksatte man straks tiltak for å «avkontorisere» UiBs eiendommer så langt det lar seg gjøre, og i neste omgang leie dem ut til boligsøkende. Bare slik kan Sydneshaugen, som møteplass for unge mennesker med noe på tapetet, gjenvinne noe av den pulsen bydelen en gang i tiden hadde.
Nå ligger den i kuvøse.



ERLING GJELSVIK
Erling Gjelsvik er forfatter og fast BA-spaltist

Artikkeltags