Dersom Van Gogh var født 100 år senere, ville han sprayet graffiti på subwayen i New York. New York Times ville trykket en liten notis på en lite lest side om at nå var en lei av at denne Van Gogh sølte til byen med de uforståelige og stygge griseriene sine.

Dette var tankespillet som slo ned i hodet mitt da vi opplevde at lille Bergen kunsthall ble skjelt ut av lederen for den store naboen i sør. Fra kunstsamlingen i det nyrestaurerte slottet for visning av godt størknet maling på Lysverket ble det sagt tydelig fra om at graffitien på den femte veggen var en trussel mot strøkets verdighet.

Personlig tror jeg at både Munch og Grieg hadde heiet på graffitimalerne.

Lysverk-bygget vil alltid ha en plass i hjertet mitt. Det var min første faste arbeidsplass og det fantes dype fotefar der etter både min far og bestefar. Når energiforsyningen forlot det flotte funkisbygget i Byparken, var det flott at det var kulturkraft som flyttet inn.

Til tross for at jeg stolt av den nye kunstsamlingen, må jeg innrømme at jeg hele tiden har synes at det er et dilemma at de mange millionene som går der kunne lagt grunnlaget for en enorm satsing på de levende kunstmiljøene i Bergen.

Langt flere bergensere så på og engasjerte seg i lavbudsjett og dugnadsveggen med graffiti enn de som besøkte og brydde seg med den store flotte kunstsamlingen.

Prestesønnen Van Gogh var ikke god nok til å være forkynner selv for en bortgjemt menighet i Belgias fattige gruvedistrikt. Han var lite eller ingenting da han ble kunstner. Blant de over 900 bildene han malte på ti år er det et utall med selvportrett.

På samme måte startet graffitien som signaturkunst. Midt i 70-tallets New York startet noen ungdommer å tagge vognene på subwayen. Alle som har tatt en bit av det store eplet vet at det skal mye til for å sette sitt personlige preg på byen.

Fordelen med New York er at den har alt. Ulempen er at du selv blir en ubetydelig maur. Etter hvert utviklet signaturene seg til pieces. Dette er kunstferdige og fargerike signaturer med klare elementer av tegning. Noen ble enormt flinke og skapte masterpieces à la de flotte maleriene som smykket den femte veggen.

De glemte unge i New York opplevde på 1980-tallet å få kultstatus. De ble vist i europeiske gallerier og de ble dokumentert gjennom bøker som for eksempel Subway Art. Ikke minst ble de et viktig bakteppe for den kommersielle ungdomskulturen.

New York-politiet og transportselskapet forsto aldri kunsten. Det ble satt inn harde tiltak mot subway-artistene og den spredte seg i en krigsliknede tilstand til slitne bygningskropper og stygge betongflater. Noen nydelige vogner fikk overleve en stund fordi de allikevel snart skulle kasseres, resten ble vasket ned.

På denne måten fjernet New York kunst som kommende generasjoner ville valfartet for å se. Nå får vi nyte den i bøker og filmer. Signaturer som skeme, vandal og kid ble vasket vekk fra togene, men blir husket for evig i bøker og filmer. Transportdirektøren og politimesteren har gått inn i glemselens evige jaktmarker.

Linjen med å fordrive de unge fra subwayen slo fullstendig feil. På slutten av 80-tallet hardnet ungdomsmiljøet til med enorm vekst i dop, skytevåpen og vold. Ungdom må møtes med kommunikasjon og ikke bare konfrontasjon. Mange besteborgere som følte at hiphoperne og taggerne var ville og fremmede unge, ville ha dem og deres kulturelle uttrykk bort.

Selv ville de gladelig hengt en Van Gogh på veggen om de fikk tak i en. Selv for de tøffeste streetkidene i New York ville jo Van Gogh sin krangel med Gaugin over kunstkollektivet i sør-Frankrike bli temmelig sterk kost. Først truet han Gaugin på livet, så skar han av sitt eget øre for deretter å gi det til en hore.

Van Gogh malte 37 år gammel sitt eget dødsbilde «Kråker over hveteåkeren» før han samme år gikk ut på marken og skjøt seg selv med gevær.

Fredelig kan vi neppe si at kunstkarrieren var, men det vet vel de historieløse finkulturelle besteborgerne fint lite om. Bare ting er blitt erklært som genialt lenge nok, så blir det genialt for kulturfiffen også. Van Gogh fikk kun solgt to bilder i sin virketid som kunstner. Mange av graffitikunstnerne er blitt genial i sin egen tid.

Problemet med graffiti i Bergen har vært uønsket tagging på privat og offentlige bygg. En huseier som frivillig gir bort veggen sin bør være en helt for dem som ikke ønsker skriblerier andre steder. Kommunebyråkratiet synes at han har gått for kjapt frem.

Selv har jo dessverre kommunen ilt svært langsomt med å få opp den sjette veggen i egen regi. Skal vi kunne se graffitikunstnerne i øynene når vi sier hvor de ikke får lov å male, så må vi også gi dem lov i de stygge betongundergangene med mer vi har satt opp.

I min oppvekst i Fyllingsdalen var det enkelte underganger som var så stygge og grå at de kun ble brukt til drikking og urinering. Vi burde juble over at noen unge kunstnere kjøper spraymaling i dyre dommer og pynter opp i betongørkenen.