Gå til sidens hovedinnhold

Veien til det gode liv

Artikkelen er over 16 år gammel

HALLVARD BAKKE er fornøyd med Jens Stoltenberg.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

I sin tale til Arbeiderpartiets landsmøte siterte Jens Stoltenberg fra den siste boken til den britiske økonomen Richard Layard, «Happiness – lessons from a new science». Det lover godt for politikken til en eventuell rød-grønn regjering. Det eneste ekte målet på hvorvidt en politikk er vellykket, er om den gir befolkningen som helhet et bedre liv.

Layard er professor ved London School of Economics. For to år siden holdt han en serie forelesninger om lykke som vakte stor oppmerksomhet. Den nye boken er en utvidelse og ajourføring av innholdet i disse forelesningene, som finnes på nettet: cap.lse.ac.uk/events/lectures/layard/RL030303.pdf.

Layard er en høyt respektert økonomiprofessor, og er blitt adlet, men han er ikke desto mindre meget kritisk til hvordan tradisjonell økonomisk tenkning har påvirket politikken. Han referer til forskning på en lang rekke andre fagområder som forklarer hvorfor økonomenes tilnærming blir alt for snever.

For selv om vi er blitt dobbelt så rike, og har mer mat, klær, biler og ferier, bedre arbeidsplasser og bedre helse, så viser undersøkelser at vi i vesten ikke er blitt mer lykkelige enn folk var for femti år siden. Hvorfor ikke? spør Layard.

Langt på vei har økonomene satt likhetstegn mellom et lands nasjonalprodukt og dets velferdsnivå. Og så viser det seg at når nasjonalproduktet går over 20 000 dollar per person, blir ikke folk lykkeligere selv om inntekten øker. Det vil si, de rike er lykkeligere enn de fattige, rimelig nok. Men som nasjon blir man ikke lykkeligere.

Det betyr ikke at inntekt er likegyldig. Men over et visst inntektsnivå, er det ikke inntektens nivå i seg selv som avgjør hvor tilfreds man er, men om det man tjener føles rettferdig i forhold til andre.

Hva betyr dette for den stadig økende tendens til individuell avlønning, såkalt prestasjonslønn? Det er greit når resultatet kan måles objektivt. Men der arbeidet skjer i samspill med andre og derfor er vanskelig å måle individuelt, og det gjelder de fleste jobber, vil prestasjonslønn kunne virke svært negativt, skriver Layard.

En stor grad av likhet i samfunnet, slik vi har i Norge, er en viktig kvalitet. De fleste skjønner intuitivt at en krone ekstra betyr mer for den som har lite enn for den som har mye. Derfor er et viktig virkemiddel for å øke den samlede lykke i samfunnet å ha en relativt høy beskatning for å utjevne inntektene, selv om dette skulle innebære litt lavere produksjon.

Layard mener marginalskatten iallfall bør være 60 prosent. Dette er nær det faktiske skattenivået i de vestlige velferdsstatene med høyest skattenivå. Det viser, mener Layard, at flertallet av velgerne ubevisst har skjønt mer enn økonomene, og at kappløpet om stadig å forbruke mer er i strid med deres egentlige interesser. Undersøkelsene på dette området gir også en sterk begrunnelse for et av de sentrale kjennetegnene på sosialdemokratisk politikk, skriver professor Layard.

Påvirkning fra reklame og fjernsyn får mange til å tro at større materiell velstand er veien til et lykkeligere liv. Derfor vil mange bruke mer tid på å jobbe enn det som er optimalt, hvis høyest mulig livskvalitet er målet. Det er all grunn til å stille spørsmålstegn ved klokheten i pensjonsmeldingens mål om å få oss til å jobbe lenger og mer, slik at vi kan få dobbelt så høy materiell levestandard i 2050 som vi har i dag.

Nest etter separasjon, skilsmisse og alvorlig sykdom, er det ingen ting som virker så negativt på hvordan vi har det, som arbeidsledighet. Ikke bare for den som direkte blir rammet og vedkommendes familie. Undersøkelser viser at der det er høy arbeidsledighet, reduseres livskvaliteten også for dem som har arbeid. Derfor bør lav ledighet være overordnet absolutt alt annet i den økonomiske politikken.

Folk er mer stresset i arbeidslivet enn før og føler større utrygghet. Dette henger igjen sammen med krav om effektivisering og produktivitet. Markedssamfunnet stiller krav om fleksibilitet og omstilling. Dette har stor negativ innvirkning på folks følelse av lykke og må tas med som en viktig kostnad når forslag om omstillinger og effektivisering skal vurderes.

For de fleste står behovet for trygghet helt sentralt. Det er derfor vi har bygd ut velferdsstaten. Det må være den rene skjære galskapen, skriver Layard, at vi nå ikke lenger skal ha råd til å gi folk trygghet i jobben når vi er blitt rike, mens vi hadde råd da vi har fattigere. I stedet for å redusere jobbtryggheten, skulle vi jo øke den. For hva hjelper det om produksjonen går noen tidels prosent opp, hvis livskvaliteten samtidig synker?