Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I et intervju i Morgenbladet (nr. 40 2022) gjorde litteraturviteren Jørgen Sejersted et ivrig forsøk på å knytte Ludvig Holberg til LHBTQI+-bevegelsen. I BA 5.11 reagerte jeg på dette, og fikk et tilsvar fra Sejersted 9.11.
Det jeg etterlyste i min epistel, var Sejersteds faktiske belegg for å hevde at Holberg var skeiv – altså, ut fra normal språkbruk, en person med en seksuell orientering som kan rubriseres innenfor den stadig utvidede bokstavrekken.
Mitt ærend var å få professoren til å fremlegge de udiskutable faktaene som gjør det «ukontroversielt å si at Holberg var skeiv», i motsetning til luftige antakelser som handler om å tvinge et litterært idol på plass blant ikonene i Skeivt kulturår. Dessverre har Sejersted ikke annet å bidra med enn flere generelle, udokumenterte påstander.
Han later til å sveve i den villfarelsen at jeg provoseres av tanken på en Holberg som faller utenfor heterorammen, og er preget av en «engstelig moralisme». Det stemmer ikke. I denne spalten har jeg gjentatte ganger støttet den skeive rettighetskampen. Hvorfor skulle da en skeiv forfatter fra syttenhundetallet være anstøtelig?
Det som provoserer meg, derimot, er en vitenskapsmanns lettbeinte omgang med viten. Jeg lar meg irritere av folk som jukser for å få fortiden til å passe inn i vår tids klisjéfylte fortelling om oss selv.
Jeg vil rett og slett informeres om Sejersteds grunnlag for å hevde at Holberg hadde en homofil eller «flytende» kjønnsidentitet, som han ifølge Sejersted skal ha gitt uttrykk for i skriftene sine. Ja, hvor i skriftene? At han ett sted forteller om sitt pikeaktige utseende i ungdommen, behøver jo ikke bety noe annet enn at det faktisk var slik han så ut – i likhet med et utall ynglinger til alle tider.
Og når Sejersted mener å finne en homoerotisk tendens i komedien «Jean de France», blir det ganske primitivt å trekke den slutningen at forfatteren dermed må være homofil. Å ta for gitt et likhetstegn mellom diktning og dikter er litteraturforståelse på reptilstadiet.
Hvorfor må Holberg gjøres skeiv?
For å berge i land en ryggdekning for sine oppfatninger, drives Sejersted til å operere med et mildt sagt utvidet skeivhetsbegrep, omfattende nok til å flyte ut i det meningsløse. Ved siden av en kjønnsorientering utenfor allfarvei, som Sejersted altså tillegger Holberg uten å ha konkret belegg for det, er opposisjon mot «heteronormativitet» et av hans kriterier for skeivhet. Men hvilket oppegående menneske er i våre dager ikke skeptisk til det tradisjonelle heterohegemoniet? Er du dermed skeiv?
Sejersted sier: «Det er etter min mening interessant å notere at Holbergs grunnleggende «nonkonformitet» og gjennomgående skepsis til vedtatte sannheter, ganske klart er knyttet til kroppslighet og kjønnsidentitet.» Og derfor skeivhet? Skal kritisk tenkning være å oppfatte som et åpenbart kjennetegn på «nonkonform» seksualitet? I så fall er det ikke så rent få mennesker som opp gjennom historien neppe kan ha vært klar over seg selv.
Logikken henger ikke på greip. Skal vi eksempelvis forstå det slik at Holbergs advokatur for likestilling mellom kjønnene, et fremmedartet og kontroversielt syn i hans samtid, gjør ham «skeiv»? Ergo er Mor Nille en sten: Erasmus Montanus kunne knapt nok gjøre det bedre enn Jørgen Sejersted.
Tore Renberg: – Dette er litterær rock and roll
I stedet for å fabulere om kjønnsbeskaffenheten til et fortidsmenneske, rådes Sejersted til å rydde opp i forvirringen i sitt eget hode. Åpenbart lider han under en merkelig mangel på oversikt over egen fremtoning. I det omtalte intervjuet spekulerer han altså uhemmet i Holbergs kjønnslige innretning, etter mine begreper en uvesentlig side ved mannen, en oppmerksomhet som stiller seg i veien for den store litteraten.
Når dette påtales av meg, svarer Sejersted med å ramse opp alle de andre sidene ved Holberg som UiBs nordiske institutt interesserer seg for – før han presterer enda en logisk kollbøtte som ville være Erasmus verdig: «Det er altså ikke jeg, men pressen (nå ved Gjelsvik) som har en særlig interesse for kjønn og seksualitet.»
Hallo? Er det noen hjemme? Det er da vitterlig ingen andre enn Sejersted, skråsikker og åpenbart på tynt grunnlag, som har ytret seg i Morgenbladet om Holbergs angivelige skeivhet. Det er fra ham sexfokuset kommer. Det er hans sexfiksering og sexfiksjon jeg har reagert på.
Fremgang skjer ikke av seg selv. Derfor bruker Leïla stemmen sin gang på gang.
Ikke skeivhet, men ensomhet var Holbergs fremste kjennetegn i store deler av livet. Han avsto såpass konsekvent fra normal menneskelig kontakt at det blir meningsløst ha noen oppfatning om hans seksuelle preferanser.
Dersom Ludvig Holberg kan sies å ha hatt en «legning», som forsterket seg opp gjennom årene, må det være egosentrisitet. Han trengte ingen andre enn seg selv: «Jeg går sjelden ut om dagen, bare for å trekke luft, og tilbringer aftenene på værelset mitt hele året igjennom. Og det uten å se noe levende kreatur, unntatt når min dør står åpen, slik at en katt kan liste seg inn. Den slags selskap kan jeg dog betakke meg for, og straks viser jeg den døren igjen.»
Ganske hjerteskjærende, eller hva?