Ivan har gått frem og tilbake på bussen med telefonen klistret til øret. Utallige tekstmeldinger og like mange samtaler med mennesker i nød dypt inne i Ukraina.
Ivans liste
Med alvorlig mine setter han øynene i oss.
– Jeg har mistet en venninne. Hun skulle levere mat til noen utenfor hovedstaden Kyiv da russiske styrker begynte å skyte. De ga seg ikke før bilen var gjennomhullet. Venninnen, som Ivan betegner som en helt, ble drept i angrepet sammen med de andre i bilen.
– Dette er det som skjer i Ukraina nå. Dette er krigens ansikt, sier Ivan og må ta en pustepause.
Meldingene renner inn. Stadig flere barn kommer på listen over de som får bli med Tide-bussene hjem til trygge Bergen. Den yngste er seks måneder. Den eldste 92.
I tillegg kjemper han en kamp for sin mor og svigerforeldre. De har tatt bilen og tråkler seg gjennom krigssone etter krigssone for å komme seg over grensen i tide for å nå bussen hjem med oss.
– Rekker hun ikke det, så må hun bli igjen. Slik er det. Jeg skiller ingen, selv ikke min mor.
Men det preger den rumenske bergenseren. Han vet at moren forsøker å komme seg frem i tide. Om hun klarer det, vet han ikke ennå.
Samtidig som han jobber for å gjøre så mange ukrainere som mulig klar til bussen når vi når grensen, så må han filtrere ut alle telefonene fra mennesker som forsøker å «lure» seg på bussen.
Sirkusdirektørens tyngste transport: – Jeg er veldig bekymret for dem som sitter i bomberommet
– Jeg har fått flere meldinger fra mennesker som ikke er flyktninger. Jeg fikk en telefon fra to karer i Italia. De jobbet som anleggsarbeidere som trengte skyss hjem til Bergen. Jeg klarer enkelt å luke bort disse, forteller Ivan.
Også russiske spioner har forsøkt seg på Ivan på veien ned til den ukrainske grensen.
– En ukjent russisk kvinne ringte meg. De forsøker å infiltrere flyktningtransporten, sier Ivan.
Bryter ut i dans
Han er nødt å være årvåken i hver eneste samtale han mottar.
Plutselig bryter 34-åringen ut i dans. Utenfor raser tyske hus forbi i jevnt tempo.
– Jeg har fått en herlig melding. Jeg er så glad nå. Nå er jeg ikke trøtt lenger. Akkurat nå føler jeg meg supersterk. Vi trenger ikke å nekte de som ikke har biometrisk pass om bord. Alle med ukrainsk pass får bli med.
REISEN TIL UKRAINA-GRENSEN
BA er med på reisen fra Fyllingsdalen til Polens grense mot Ukraina, sammen med Fyllingsdalen teater, to busser fra Tide og en trailer fullastet av hjelpeutstyr. Planen er å hjelpe flyktningene på grensen, og å fylle bussene med flyktninger som skal tas med tilbake til Bergen.
Her kan du lese alle sakene:
- 5. mars, avreise fra Fyllingsdalen: Drar til den ukrainske grensen for å hente flyktninger: – Dette blir veldig tungt
- 6. mars, på vei til Polen: Sirkusdirektørens tyngste transport: – Jeg er veldig bekymret for dem som sitter i bomberommet
- 7. mars, på vei til Polen: Ivan har lister på alle som skal være med: – Jeg har vært nødt til å si nei til mange
- 7. mars, kjøpesenter i Polen: Handlet leker og klær til flyktningene: – Folk kom bort og donerte penger til oss i kassen
- 8. mars, grensebyen Zamosc i Polen: Marinas sønn meldte seg til tjeneste i Kharkiv. To dager senere ble han drept
- 8. mars, Lubycza Krolewska, nær grensen til Ukraina: Her er Ivan (11). Nå skal han til Bergen
- 8. mars, Ukraina: Her er nødhjelpen fremme i Ukraina
- 8. mars, Polen, nær grensen til Ukraina: Her har de akkurat flyktet over grensen: – Vi måtte dra fra foreldrene våre
- 9.mars: Tyskland, på vei til Bergen: Opplevde bomberegnet i Kharkiv: – Bestemte meg for å dra lengst mulig bort
Meldingen betyr enormt mye for Valeaev. De dype bekymringsrynkene har blitt til for hvert avslag han har blitt tvunget til å gjøre. Nå kan han ta telefonene til flyktninger med gledesmeldinger.
– Dette gjør så godt, sier han og begynner å synge fra tegnefilmen «Encanto», We dont talk about Bruno».
– Den skal jeg synge for barna på veien hjem, sier Ivan og gliser.
Ingen helt
Ivan Valeaev blir kalt helt på Facebook og han får mange klapp på skulderen.
– Jeg er ingen helt, men en venninne sa nettopp til meg at hvem som helst kan være helter, alt fra leger til bussjåfører. Bare ta kontroll på flyktningene, få dem hjem trygt og hold kjeft. Du er en helt.
Samtidig som gladmeldingene blir sendt ut gjennom telefonen, mottar Ivan forferdelige bilder og videoer fra krigen i Ukraina. Hans beste venner løper rundt i fronten med våpen i hånd. De skyter på fienden med raketter.
Sterke scener i Fyllingsdalen: – Jeg har hatt vondt i magen i flere dager – Dette blir psykisk veldig tøft for alle som drar
Ivan bor i Sandviken med kone og to barn. Han driver sitt eget treningsstudio. På turen er han tolk og sikkerhetsvakt.
De siste dagene har han snakket i telefonen 21 timer og 20 minutter hver eneste dag. Den personlige treneren har sovet tre timer i døgnet siden forrige fredag.
– Meldingene jeg har fått klarer jeg ikke å telle. På denne korte samtalen vi har hatt nå, har jeg fått 18 meldinger, sier Valeaev.
Meldingene ramler inn på Facebook, tekstmeldinger, Watsapp, Instagram, Viber og den krypterte meldingstjenesten Telegram. Han har komplett oversikt over dem alle.
Må være sterk hele tiden
– Hvordan har du det inne i deg?
– Jeg har mistet flere venner, så jeg kjenner igjen sorgen. Inne i meg sitter barnet i meg i fosterstilling og gråter. Jeg har lyst å sitte i en krok og bare gråte. Jeg er redd og trenger beskyttelse, men utenpå er jeg sterk. Det må jeg være for alle som skal sitte på denne bussen hjem, sier Valeaev.
Han vet at i det sekundet han kommer hjem, så faller han sammen.
– Da skal jeg kjenne på alt og få det ut, sier Ivan.
Valeaev skryter uhemmet av de som er med på turen.
– Jeg har ikke vært med på dette tidligere. Men jeg har aldri møtt så flotte mennesker med en jernvilje for å hjelpe til. Nordmenn er ikke så enkle å komme innpå, men når en først blir kjent med dem, så er de hjertevarme, forteller tolken.
– Hva tror du kommer til å møte oss ved grensen?
– Vi kommer til å oppleve kaoset, redde mennesker som trenger hjelp. Jeg er forberedt på det verste og jeg har hørt om grupper som har begynt å slåss for å komme seg inn i busser og biler, forteller han.
Plutselig ringer telefonen. Ansiktet til Ivan forandrer seg fra glede til forbannelse. En av kvinnene med to barn står fast på grensen i Ukraina. Hun får ikke komme over fordi hun mangler papirer fra mannen som døde for to dager siden.
– Hun har fått beskjed om å dra hjem for å hente papirene til sin døde ektemann. Dette går ikke an, og nå er jeg forbannet, sier Ivan.
Bare noen minutter etterpå blir misforståelsen oppklart. De får komme seg over grensen. Ivan er synlig lettet.
Mens Ivan Valeaev kjemper videre for at alle han har på listen skal komme seg på bussen, ruller vi videre mot den ukrainske grensen, med et håp om at flest mulig han har kontakt med får bli med hjem til Bergen.