Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det skulle ikke gå lang tid etter at byrådet gikk av, før noen igjen mente problemet var byparlamentarisme. Altså løsning hvor vi i Bergen har byråder og ikke en administrasjon som tar de daglige beslutningene. Byrådskriser er slitsomt og da er det jo deilig hvis man kan slippe det.
Ingen tar seg bryet med å fortelle at byrådskriser er noe av poenget med et politisk styrt system. Det skal få konsekvenser når man svikter. Altså reelle konsekvenser for de politikerne velgerne har valgt. Men dette krever en tankerekke.
Lengre tankerekker får sjelden plass i dag. Innenfor visse områder er det mer farlig enn om Bergen skulle reversere dagens system og heller gå for en mektig administrativ kommunedirektør. Ta for eksempel klimakampen, hvor vi som gjerne vil ha flere tiltak, ofte fristes til å trekke såpass enkle konklusjoner, at mange enkelt kan finne feil.
Flommen i Pakistan brukes som et kronargument mot menneskeskapte klimagassutslipp. Her kan vi si: «Se hva som venter oss når vi ikke tar dette på alvor». Og det er jo litt sant, men ikke helt.
Noe av grunnen til at flommen rammer så brutalt er også Pakistans manglende infrastruktur, korrupte byggesaksforvaltning og sviktende beredskap. Men å påpeke dette ødelegger muligheten til et godt poeng om klimaendringer. På kort sikt ødeleggende å være nyansert, men på lang sikt er det ødeleggende å ikke være det.
Bergen er ikke stor nok
Dette handler naturligvis ikke bare om at vi ønsker å score enkle poenger for å oppnå handling eller engasjement hos andre. Dette handler også om oss mottakere, vi liker jo at det er enkelt. Vi ønsker ofte en slags Fjordland-pakke som løser alle politiske problemer.
Det er bare å se på veksten og nedgangen til typisk populistiske partier. Årevis utenfor regjering tar dem til enorme høyder, måneder i regjering tar dem til enorme fall.
De siste ukene har mange debattert Arbeiderpartiets fall. Partiet er ikke typisk populistisk, men har falt mer enn selv de mest pessimistiske spådde for ett år siden. 16.9 prosent er sjokkerende lavt, og sett opp mot Torbjørn Jaglands «krav» om å få 36.9 prosent for å gå i regjering, skjønner alle dagens oppslutning er uleselig.
Hva er så forklaringen? Mange enkle analyser blir presentert. Først fra kommentatorer i mediene, nå også fra frustrerte lokalpolitikere. Krig. Trond Giske. Strømpriser. Lakseskatten. Pendlerboliger. Jonas Gahr Støre. En enkelt årsak er det ikke. Det er mer komplisert. Men det er også et annet forhold her: det er ikke nok å skyte på alle andre.
For ikke bare vil vi ha det enkelt, når noe er galt så vil vi gjerne skyte på andre. Tro meg, jeg har selv vært der som ekspolitiker. Og dette gjelder jo alt. Jo da, det er klimakrise, men norsk olje er ikke problemet. Jo da, vi har problemer med oppslutningen, men det er noen andres skyld.
Byrådssirkusets nye forestilling burde aldri ha vært oppført
Debatten blir fordummende når alt handler om alle andre og når løsningene skal få plass på et meme i sosiale medier.
Jeg håper i stedet vi får se politikere som sier at forklaringen er mer sammensatt, som våger å inkludere seg selv i bildet og som dermed gir lytteren et sannere bilde.
Det er som med bybanesaken. Sist uke fikk vi vite i en sak at «Unesco frifant Bryggen», i en annen sak sto det at «Unesco vil utsette bybanene». Begge deler er sant, men hver sak brukes av hver sin gjeng på Facebook. Jeg som er overbevist om at Bryggen er det beste alternativet, dummer meg ut hvis jeg later som om dette ikke er sammensatt og komplisert.
Jeg tror vi trenger er ordskifte som går litt tregere. Ikke fordi at man skal slippe unna med langdryg meningsløse forklaringer, noen prøver den taktikken også. Men for å gjøre viktige saker mer troverdige.
Min iver for handling mot klimaet ødelegges ikke av at nyansene om Pakistan fremkommer. Jeg blir ikke mindre opptatt av menneskerettighetene i Qatar fordi man også får frem det som har blitt bedre. Og slik kan vi ta sak for sak.
Vi trenger nyanser.