Jeg er så stolt over måten du møter utfordringene pandemien gir oss! Jeg tror man må ha erfart det for å faktisk forstå hva det innebærer. Ingen ønsker å være den som bringer smitte inn på et sykehjem. Vi som har jobben vår her, tar mye hensyn også i privatlivet vårt for å beskytte pasientene. Jeg kjenner både ledere og assistenter som har flyttet hjemmefra i perioder. Ansatte som kun treffer venner utendørs. Mange velger bort selv de aktivitetene man kan gjennomføre innenfor smittevernrestriksjonene.

Det er vanlig at sykehjemsansatte ikke disponerer bil. Vi er takknemlige for at myndighetene har bedt om at det skapes rom for oss på kollektivtransport. Så ønsker vi likevel så langt mulig å unngå denne på grunn av smittevern, og jeg kjenner mange som trosser bergensværet og går eller sykler langt, eller har skaffet seg elektrisk løperhjul!

Mange av oss jobber fortsatt i eldre bygninger med store avdelinger. «Det viktigste er ikke hvordan det ser ut, men hva vi fyller det med», sier vi. Så fyller vi det med varme, omsorg og fagkunnskap. Og stadige påminnelser om å holde avstand. For vi vet at det er ikke så lett å huske på det når man er rammet av kognitiv svikt. Derfor ommøblerer vi fellesområdene, formulerer påminnelsene så hyggelig vi kan, og retter fokuset mot smittevernvennlige aktiviteter. Alle gjør vi det vi kan for å fylle avdelingen med god stemning.

Skal vi jobbe for å legge dager til livet, eller for å gi liv til dagene?

På sykehjemmene er det pasientene som gjør den største dugnadsinnsatsen. I avdelingene har vi savnet stemmene, smilene og de kjente skrittene til de som står pasientene nær. Vi ansatte står på mange måter også pasientene nær og vi bryr oss virkelig om dem- men vi kan aldri ta pårørendes plass.

Vi ser det hver dag- og vi kjemper for å ha den rette balansen mellom smittevern og livskvalitet. Skal vi jobbe for å legge dager til livet, eller for å gi liv til dagene? Det høres ut som et enkelt valg. Det er det ikke. På et sykehjem utsetter man ikke kun en enkelt pasient for smitterisiko- man utsetter hele avdelingen- både pasienter, ansatte og pårørende.

Vi ser pasienten og pårørendes savn. Mange av oss har også sett konsekvensene av å få smitte inn i en avdeling. Derfor organiserer vi arbeidsdagen slik at hver pasient får nærkontakt med færrest mulig ansatte. Det gir mindre fleksibilitet, men øker sjansene for at pasienten vil ha noen kjente pleiere rundt seg dersom det blir et smitteutbrudd i avdelingen. Vi loggfører hver vakt hvem vi har hatt nærkontakt med. Vi spriter telefonene mellom hver bruker, og vi er svært aktive i den globale overflate-desinfeksjons-dugnaden. Dette er vår hverdag.

Les også

Vinterens viktigste rekord

På sykehjemmene har vi kreativitet. Vi er vant til å bruke begrensede midler til å løse utfordringer. I mars øvde vi på bruk av smittevernutstyr med munnbind laget av håndklepapir og gummistrikk. Vi kan lage visirer av overheadark og skumgummi.

Vi gjenbruker beholderne til Antibac’en. Vi vasker og desinfiserer beskyttelsesbrillene fra Clas Ohlson til vi knapt kan se gjennom dem. Vi har ikke hetter til å dekke håret med, oksygenuttak i veggen eller luftsluser med undertrykk mellom smitterom og fellesarealer. Men vi har en stab som er drillet i å kombinere smittevern med hverdagsomsorg og nærhet.

For hos oss er det uansett «Business as usual» – pasientene skal ha samme omsorg som ellers. Får man smitte inn i en avdeling for langtidspasienter, så kan ikke denne stenges og pasientene skrives ut. Store deler av det faste personalet sitter gjerne i karantene.

Les også

Pandemien har vært brutal for de eldre

Pasientene i avdelingen har økt behov for omsorg. De skal trygges i en skremmende situasjon. De trenger behandling og lindring. De trenger stell, mat, medisiner og aktiviteter som ellers. Mange har meldt seg til tjeneste. Mennesker med helsefaglig bakgrunn, og mennesker uten. Mange har ikke norsk som morsmål, og jobber ekstra hardt for å forstå smittevernopplæring og for å kommunisere med pasientene. De har alle betydd mye.

Kjære sykehjemsansatt! I 2020 har du utført tungt fysisk arbeid iført klamt smittevernutstyr, smilt med øynene bak ripete plastbriller, sunget med varm stemme bak munnbindet, trøstet og lindret. Du har jobbet doble vakter, ekstra helger og netter. Du har trøstet pårørende. Du har tolket retningslinjene fra myndighetene. I en verden der alle spørsmål er nye og uten tydelig fasit har du tatt avgjørelser ut fra fagkunnskap og pasientens beste. Du har kjent på frykten for å smitte andre. Du har kanskje blitt smittet selv.

Takk for at du kommer på jobb hver dag- med pågangsmot, innsatsvilje og øyne som lyser varmt over munnbindet. Jeg er så inderlig stolt over å være din kollega!

Les også

En bestefar i livet