Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg har brukt mesteparten av mitt voksne liv på å jobbe i serveringsnæringen. Det er en hverdag som er preget av lange dager og, la oss si, en litt høyere festfrekvens enn hos folk flest. Det er heller ikke til å stikke under stol at det er et lavlønnsyrke.
Disse momentene sammen gjør det krevende å spare penger, å legge seg opp en bufferkonto.
Lange dager gjør det vanskeligere å få tid til alt man vil i privatlivet. Måltider hjemme er ofte det første som ryker. Måltider ute øker levekostnadene. Mange serveringssteder har personalpriser, men samtidig er det en sterk kultur i bransjen for at nær sagt alt sosialt liv leves på utestedene.
Lav lønn forsterker den negative økonomiske effekten sånne faktorer i livet har. Forskning indikerer også at folk med dårlig råd gjør økonomiske valg som er dårligere på lang sikt enn folk med god råd.
Gitt de siste års verdenshendelser, skal jeg ikke si at overgangen til småbarnslivet var så brå som den kunne ha vært. Siden 2020 har jeg vært mye permittert.
For meg var nedstengingen i mars 2020 en aldri så liten «wake-up call». Det var på tide å kvitte seg med dårlig gjeld og få kontroll på økonomien. Flaks.
Da jeg gikk ut i pappaperm senhøsten i fjor var det dermed ikke med en stor økonomisk knute i magen. Bufferen og sparekontoen var fylt opp og denne første tiden med min datter har vært helt topp. Nå er den snart over.
Jeg har det ikke så verst. Deler av økonomien min har blitt oppdragsbasert og bedre betalt enn vanlige jobber i servering. Det gjør at jeg kan sjonglere økonomien min bedre enn mange i bransjen min, og sjonglere jobben med pappapliktene. Jeg har også en samboer som er i en over gjennomsnittet godt betalt jobb.
Økonomien vår blir mer presset enn den ville ha vært om datteren vår hadde hatt plass i barnehage.
Heine Johansen
Likevel klarer jeg ikke å opprettholde inntekten min i perioden mellom midten av april når jeg slutter å få pappapermpenger fra staten og begynnelsen av august når min datter har fått plass i barnehage. Med unntak av noen oppdrag, skal jeg være hjemme med henne frem til august. Økonomien vår blir mer presset enn den ville ha vært om datteren vår hadde hatt plass i barnehage.
Jeg tenker på de av kollegaene mine som har fått barn og som ikke er like heldig som jeg er – og ikke minst de som generelt i samfunnet har lav inntekt. Selv om man ikke er særlig lavtlønnet, så merker man forresten som oftest når lønnen uteblir i flere måneder.
Venstre synes at det skal stå en barnehageplass og vente på deg når permisjonstiden er over. Det er god samfunnsøkonomi og det skaper nødvendig trygghet for familier som har kommet i en ny virkelighet, hvor fest og fyring er byttet ut med bleier og trilling – slik den i hvert fall er for meg.
Det er på tide å barnehageplassgaranti med løpende opptak!
