Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg er kurder fra Syria, og har bodd i Tyrkia. Jeg gikk på skole i Tyrkia, men mange av vennene mine gjorde ikke det. De fikk ikke lov av foreldrene sine.
Når en jente ble en viss alder, fra ca. når de ble 13-14-15 år, mente foreldrene at de var blitt voksne. Da skulle de være hjemme og lære å lage mat, vaske klær osv., sånn at de ble gode på hjemmearbeid og kunne giftes raskt. Alt dette var mot deres vilje, det ble bare bestemt.
Kvinnedagen i 2023: – Å fy faen, er du en sånn en?
Noen gutter også gikk ut av skolen for å jobbe, men det var ikke så mange som jentene. Jeg ble så irritert, for jentene ville studere og utdanne seg, og midt på veien kuttet foreldrene drømmene deres.
Jeg tenkte på de jentene veldig mye. Jeg kunne ikke føle det de følte, men jeg forsto dem. Det er veldig vanskelig å ha lyst til å gå på skole og ikke få lov. Jeg selv gikk ikke på skole ett år, fordi jeg hadde ikke oppholdstillatelse i Tyrkia og ble kastet ut av skolen. Det var en av verste følelsene jeg har hatt.
Jeg er kurder, og merket at vi hadde en litt annen måte å se det på. Kurdiske kvinner kunne være i militæret og det var fokus på at barn skulle utdanne seg. Døtre skulle ikke gifte seg så rask som mulig, de hadde lyst at barna deres skulle bygge fremtiden sin på den måten de selv ville.
I Syria og Tyrkia var ikke kvinnedagen så viktig, og ble ikke markert de stedene der jeg bodde. Kvinnerettigheter var det ikke mye snakk om. Så kom jeg til Norge.
Den første kvinnedagen jeg opplevde her i Norge var i 2019. Jeg ble helt sjokkert.
Jeg var på skolen, og vi brukte to timer på å snakke om kvinnedagen. Det vekket interesse i meg. Jeg ville høre mer om hva som skjer med kvinner rundt i verden. Vi fikk blomster, og jeg husker alle sa gratulerer med dagen til hverandre, og «happy women's day». Det var også andre der som kom fra steder der kvinnedagen ikke ble markert. Det var så nydelig.
Fordi jeg ble veldig interessert i kvinnerettigheter, begynte jeg å jobbe i en fantastisk organisasjon for flerkulturelle unge kvinner i Bergen, Papillon. Det er veldig gøy å jobbe med noe jeg brenner for, det føles så bra når jeg ser jentene benytter seg av tilbudene våre.

Disse kvinnene har nådd til topps i Bergen. Hva betyr kvinnedagen for dem?
I tiden etter at jeg kom til Norge har likestilling fått mer fokus også i Syria. Kvinner der har begynt å bruke stemmen sin og kjempe for rettighetene sine. Jeg leser om det på arabiske medier, og det er mye snakk om måten Europa behandler kvinner på, i motsetning til Midtøsten f.eks. Og folket har begynt å stå ved kvinnene, kvinnene får mer støtte.
Det viser hvor viktig det er å bruke stemmen sin, og å få folk til å lytte. Det viser hvor viktig det er å delta og å gå i demonstrasjonstogene. Det fungerer.
På denne dagen tenker jeg på dem i verden som fremdeles er i vanskelige situasjoner fordi de er kvinner. Jeg får alltid håp om endring, og vil fortsette å bruke stemmen min ekstra på kvinnedagen.