Mandag 13. september er det valg. Da skal vi stemme! Da skal vi kreve vår borgerrett og gjøre vår borgerplikt. Hver for oss et bitte lite snøfnugg, men er vi mange nok, kan snøen gi store endringer i en by – til forbannelse eller velsignelse. Alt etter øyet som ser.

Ikke alle får stemme. Vi har flere tusen «stemmeføre» i landet som ikke får lov. De er ikke med, men utenfor. Utenfor samfunn, utenfor rettigheter, utenfor deltakelse og innflytelse.

En venn av meg har levd 14 år iblant oss som voksen, men har aldri avgitt stemme. Han er blant de ureturnerbare i skyggelandet «limbo», parallellsamfunnet der livet er redusert til eksistens. Ikke liv og ikke død, men ifølge en middelaldersk katolsk tradisjon; en tilstand mellom salighet og fortapelse for døde som uforskyldt er forhindret fra å komme til himmelen. Det være seg barn som døde før de ble døpt, eller andre snille og gode mennesker som av uheldige omstendigheter ikke oppnådde Guds frelse. Læren om limbo er for lengst forkastet av kirken, men er gjenoppstått i det norske samfunn i vår tid.

Mennesker i limbo går iblant oss uten rett til helsehjelp, rett til arbeid og utdanning, uten stemmerett og uten retten til et verdig liv. Min venn er sterk, motivert og arbeidsfør, men utestengt fra arbeidslivet etter at skattekortet hans ble inndratt i 2011 under regjeringen Stoltenberg. Det skulle bli helt umulig for ureturnerbare å oppholde seg i landet. Eksperimentet gikk ikke bedre enn i 2004, da kommunalminister Erna Solberg i Bondevik-regjeringen holdt tilbake penger til mat. De ureturnerbare skulle sultes i hjel hvis de ikke reiste. De ble værende.

I statsmaktens øyne finnes det ingen ureturnerbare. Det er bare «vrangvilje og trangen til velstand» som holder dem her. Min venn kan ikke reise tilbake til det som ikke er. Landet tar ikke imot dem som fornekter sitt land ved å flykte. Grensen er stengt, det venter forfølgelse, fengsel og kan hende den sikre død. De ureturnerbare er her og vil fortsatt være her. De har fått endelig avslag på sin søknad om oppholdstillatelse og kan ikke reise hjem fordi der ikke er noe hjem å reise tilbake til. De er «stuck» i Norge.

«De har fått en rettferdig og grundig behandling etter gjeldende lover og regler og må reise tilbake til hjemlandet». Så naivt og dåraktig kan det sies. Virkeligheten er en annen.

Den 5. august i fjor døde 62 år gamle Hussein Abdollahi i Telemark av uhelbredelig kreft. Han hadde vært ureturnerbar asylsøker i Norge i 16 år og ble nektet behandling i tre år før han døde. Han hadde ikke rett til «øyeblikkelig hjelp og helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente», slik det står i Helsedirektoratets «Rett til helse- og omsorgstjenester for personer uten lovlig opphold».

Eksempelet er dessverre ikke enestående i utenforskapets skyggeland.

I vår ble det stemt over et forslag i Stortinget om å gi helsehjelp til lengeværende ureturnerbare. Våre tre største partier stemte imot, til stor vederkvegelse for det lille blåblå. Borte var oppblåste ord om solidaritet og hensyn til de svakeste. Forslaget falt med syv mot 80 stemmer. Det norske trollet var seg selv nok.

Selvoppholdelsesdriften hos mennesket er sterk. Vi gjør det vi må for å overleve. Uten tillatelse til å arbeide er sjansene for å komme ut i svart arbeid og utnytting store. Staten bærer et stort ansvar når den lager lover som nekter mennesker å forsørge seg selv. Ved simpelthen å bli værende i Norge etter fristen for å forlate landet som staten har satt, blir fortvilte og lovlydige ureturnerbare kriminalisert. Passivitet blir gjennom utlendingsloven omgjort til aktiv kriminell handling som stikker kjepper i hjulene for en levelig fremtid. Staten utnytter en vanskelig livssituasjon til å fjerne hver sjanse til et verdig liv.

Norge har gått hardt til verks for å håndheve sine uverdige lover som nekter de svake det daglige brød. Verken biskoper eller søndagsskolelærere slipper unna urett-lovens lange arm om de hjelper ureturnerbare til «hvitt» arbeid og verdighet.

13. september går jeg til urnen med mitt bidrag mot utenforskap og bedervelig behandling av mennesker i Norge.

Kan hende det kun er et lite snøfnugg. Men jeg er med, og jeg bruker mitt fnugg for alt det er verdt. Jeg gir min stemme for min stemmeløse venn. En stemme for amnesti og inkludering i Norges skammelige skyggeland.