Jeg håper takknemligheten ikke bare er et blaff

– Hva skulle vi gjort nå under koronapandemien uten sykepleiere som står for den viktige jobben med covid-19 -testing og som sammen med øvrig helsepersonell tar seg av de som blir syk og hardt rammet?

– Hva skulle vi gjort nå under koronapandemien uten sykepleiere som står for den viktige jobben med covid-19 -testing og som sammen med øvrig helsepersonell tar seg av de som blir syk og hardt rammet? Foto:

Av

Kan alvoret i den pågående koronapandemien være en hjelp i kampen for likelønn?

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Norge kom i fjor på andre plass, på listen over verdens mest likestilte samfunn, kun slått av Island. Og nettopp Island er et foregangsland i kampen for likelønn. I 2016 oppfordret islandske fagforeninger kvinnelige ansatte til gå hjem fra arbeid 24.oktober kl 14.38.

Aksjonen skulle illustrere lønnsgapet mellom menn og kvinner; at fra klokken 14.38 og resten av en 8 timers arbeidsdag, arbeider kvinner gratis. Eller sagt på en annen måte, at kvinner i snitt tjener 86 prosent sammenlignet med snittet av menns lønninger. I norsk målestokk tjener kvinner i snitt 87,6 kr for hver hundrelapp menn tjener. Dersom en regner dette om til dager i året, arbeider vi kvinner gratis fra og ned i dag 16.november. Dagen blir derfor markert som Likelønnsdagen.

Ifølge CORE – Senter for likestillingsforskning, vil det ta minst 50 år før vi oppnår reell likelønn mellom kjønnene. Det er rimelig nedslående prognoser i likestillingslandet Norge. Første gang de islandske kvinnene aksjonerte for likelønn var i 1975. Historien kjenner vi, både på Island og her hjemme går det uhyggelig langsomt, og måloppnåelse 50 år frem i tid fra nå er rimelig demotiverende.

En annen gruppe kvinner som har vært sentral i kampen for likelønn, er syerskene på Fordfabrikken i Dagenham, som i 1968 gikk ut i streik. De 187 syerskene fant seg ikke i lønnsdiskrimineringen på fabrikken. For samme antall timer arbeid, fikk kvinnene 87 prosent av mennenes lønn. Syerskene oppnår med streiken en avtale om å få 92 prosent av mennenes lønn. To år seinere, i 1970 kom «The Equal Pay Act», den første Likelønnsloven i England. Hvorfor tar jeg med dette historiske tilbakeblikket? Jo for de tøffe syerskene i Essex, oppnådde i 1968 en høyere grad av likelønn, enn det vi har i Norge anno 2020.

Hva kan vi gjøre for å fremme likelønn og hva kan være katalysator?

Aktivitets- og redegjørelsesplikten i likestillings- og diskrimineringsloven, ble fra 2020 forsterket. Plikten pålegger arbeidsgivere å redegjøre for arbeid med likestilling og mot diskriminering. Målsettingen er å avdekke likestillingsutfordringer i virksomheten. Dette høres fint ut, men for å avdekke må en være villig til å se og faktisk erkjenne likestillingsutfordringer. Når ulikheter er knyttet til strukturelle årsaker, vet vi at de nettopp kan være vanskelig å se, da de blir «blindspots».

– Mitt håp er at alvoret i denne pandemien kan få oss som samfunn til å revurdere hva vi verdsetter, skriver Vivian Skaten Nesse.

– Mitt håp er at alvoret i denne pandemien kan få oss som samfunn til å revurdere hva vi verdsetter, skriver Vivian Skaten Nesse. Foto:

Hvordan forklare problemstillingen enkelt? Finansforbundet hadde for et par år siden en fantastisk kampanje, det de filmet jenter og gutter i et eksperiment, der de ble belønnet ulikt. Barnas respons på ulikheten i belønning var unisont «Det er urettferdig!», og begge kjønn reagerte. Filmene gikk viralt i sosiale medier. Det ble knyttet til likelønn - har barna skjønt noe sjefen din ikke skjønner?

Jeg innledet med spørsmålet om den pågående pandemien kan være til hjelp, kan konsekvenser av covid-19 fungere som katalysator i kampen for likelønn? Hva mener jeg med dette spørsmålet? I mars stod mange både i vårt land, og verden over og klappet på sine balkonger for helsefagarbeidere. Stundens alvor fikk frem hvor viktig arbeid ulike yrkesgrupper innen helsevesenet er nettopp for å sikre liv og helse. Folk hadde behovet for å uttrykke takknemlighet. Det var rørende. Men, som flere har vært inne på under pandemien - applaus betaler ikke regninger.

I løpet av denne rare, etter hvert langtrukne unntakstilstanden har det kommet mange nye ord inn i dagligtalen, som kohorter. Et annet begrep, som ikke er nytt, men gjerne fikk en ny aktualitet er «samfunnskritiske yrker», og det gjaldt ikke kun helsevesenet. Plutselig ble vi takknemlig for den viktige og helt avgjørende jobben de som har ansvar for renhold, de som bringer mat til butikkene og de som til tross for stor smitterisiko sitter i kassen, så du og jeg kan få handlet mat. Tenker du nå at dette var #mars 2020? Poenget mitt er å trekke en parallell til synet på typisk kvinneyrker, for nettopp i samfunnskritiske yrker er det mange kvinner.

CORE peker på at en viktig faktor for mangel på likelønn, er at verdien som tilskrives kvinnedominerte yrker, ofte er lavere enn de mannsdominerte yrkene. NOU2008:6 peker på samme problemstilling, at kvinnedominerte yrker har en tendens til å bli undervurdert. I lønn og status signaliseres det hvilke yrkesgrupper som er viktige.

Mitt håp er at alvoret i denne pandemien kan få oss som samfunn til å revurdere hva vi verdsetter. I en årrekke har fokus vært på verdiskapning og vekst. I Store norske leksikon defineres verdiskapning som omforming av ressurser til produkter, som direkte eller indirekte kan dekke et behov. Dette usynlige og smittsomme viruset, har på en ny måte gjort oss oppmerksom på at det viktigste behovet vårt er å sikre liv og en god helse. Kan dette gjøre noe med hvordan vi verdisettet ulike yrker? Hva er rettferdigheten i at en mannlig ingeniør med tre års skolegang skal ha så mye høyere lønn kvinnedominerte yrker som har tilsvarende utdanningslengde?

Hva skulle vi gjort nå under koronapandemien uten sykepleiere som står for den viktige jobben med covid-19 -testing og som sammen med øvrig helsepersonell tar seg av de som blir syk og hardt rammet? Når en ikke får besøkt sine nærmeste på aldershjem eller andre andre institusjoner, setter en gjerne ekstra pris på at de ansatte tar seg av de vi er glad i. Ansatte i barnehage og skoler, som med åpne armer tar imot barna våre, er en forutsetning for at vi skal kunne arbeide og holde samfunnets hjul i gang. Hva skulle vi gjort uten sosionomene på Nav, når et rekordhøyt antall arbeidere blir permittert eller mister arbeidet sitt og er i behov av ytelser fra felleskassen? Jeg kunne laget en lang liste over helter i koronaens tid.

Jeg håper inderlig at takknemligheten ikke bare er et blaff, og en applaus som stilner, men at vi som samfunn kan reagerer som barna instinktivt på urettferdighet. Tenk om et virus kan få oss til å tenke annerledes om hva vi verdsetter og vektlegger verdi? Måtte en ny erkjennelse gjenspeile seg i økt status og økt lønn for yrkesgrupper som dekker våre viktigste behov, og tette lønnsgapet mellom kjønn. Helt til slutt vil jeg gi deg et filmtips, se spillefilmen om de streikende syerskene i «Jentene fra Dagenham». Filmen er en empowerment-bombe med mye humor og den gir håp – noe vi trenger i den seige kampen videre!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken