Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Da jeg var 20, ga jeg opp studiene for å jobbe en periode. Tilfeldighetene skulle ha det til at de årene mine medstudenter fullførte graden sin og jeg var kontorrotte, raste koronapandemien. Eksamener ble utsatt og omgjort til hjemmeeksamener, og hverdagen som elever og studenter ble snudd på hodet.
I høst troppet jeg opp med skolesekken på Høyden for første gang på tre år. Som 23-åring skulle jeg endelig fullføre bachelorgraden jeg søkte meg inn på for nå fire år siden.
Det aller første jeg la merke til var: Alle her er veldig unge. Mye hadde skjedd på Høyden og i meg siden jeg sist trasket der som ung og lovende 20-åring.
Hvor mye jeg har gått glipp av ble tydelig en dag i eksamenstiden, da jeg satt med en venninne og diskuterte neste ukes eksamen. Som alle studenter begynte vi å grue oss til den avgjørende dagen. Nervene var ennå ikke i helspenn, men de var parat. Da hun sa at hun gruet seg ekstra mye fordi det var hennes første skoleeksamen noensinne, ble jeg forvirret.
«Du mener på universitetet», spurte jeg. Nei, det var hennes aller første skoleeksamen noensinne. «Ah, herregud, stemmer, du er en ekte pandemibaby!»
Vi gjør elever en bjørnetjeneste om vi ikke forbereder dem på å ta høyere utdanning.
Josefine Gjerde
Kanskje jeg er fjern, men jeg tror ikke det hadde gått helt opp for meg før det øyeblikket hvor mye «pandemikullene» faktisk gikk glipp av.
At pandemien varte lenge nok til at mine nye studievenner klarte å komme seg gjennom både videregående og første år på studiet uten å ta en eneste skoleeksamen, var rett og slett litt sjokkerende.
Da eksamen kom, satt jeg midt i en sal full av studenter som hadde sin aller første skoleeksamen. Jeg var full av sympati.
Første eksamen er alltid skummel. Nervene bygger seg opp og eksploderer som små adrenalinbomber i en kropp som skal sitte stille i timevis foran en PC eller et papirark. Ingen kommunikasjon er tillatt, og klokken tikker på veggen.
Om ditt første møte med den svette eksamenssalen er når du er femten eller femogtyve – nervene vil alltid løpe løpsk.
Det er ikke rart elever hater eksamen, og som elev og ungdomspolitiker hyttet jeg ofte med nevene mot denne urettferdige ordningen som skapte stress og ulikhet, og heiet på Elevorganisasjonens forslag om mappevurdering. Nå som eksamensdebatten har gjort comeback, har jeg måttet innse noe grufullt:
Jeg har ombestemt meg.
For om jeg snurmeg, klarer jeg ikke la være å se hvor nyttig det var for Josefine (15) å ha både tentamener og eksamener allerede på ungdomsskolen. Hvordan de halvårlige prøvene med stor P gjorde nervene hennes klar for livets større utfordringer. Som eksamen på videregående, hvor elevene flyttes ut av klasserommene til større gymsaler, og som igjen gjorde henne mer beredt til hennes første eksamen på universitetet.
Hun hadde nok himlet med øynene og kalt meg tantete. Det får jeg vel ta, for et sted vil vi møtes på veien og bli enige.
Universitetseksamen er kanskje en gammeldags ordning, men er kommet for å bli. Det er en effektiv måte å vurdere mange elever og studenter samtidig, uten å vekte lærernes eller forelesernes forutinntatthet.
Vi gjør elever en bjørnetjeneste om vi ikke forbereder dem på å ta høyere utdanning.
For å ha sin aller første eksamen på universitetet, slik mange av mine medstudenter har måttet ha etter pandemien, er stressende og gjør overgangen til universitetet vanskeligere for mange.
Å begynne på universitetet er skummelt nok i seg selv. For første gang bor man alene, kanskje langt unna alle man kjenner og er glad i. Borte er de trygge smilene og gode rådene fra lærerne som følger deg tett gjennom de 13 årene på skolen. Plutselig er du en anonym student blant hundre, med en foreleser som ikke kjenner deg som noe annet enn hun som alltid kommer alene og setter seg nærmest døren eller han som alltid kommer for sent.
Det er fristende å fjerne eksamen for å gjøre skolegangen mer behagelig for elevene. Men med fare for å høres ut som den gamle tanten jeg frykter jeg har blitt: Livet er ikke å aldri kjenne pulsen stige, men å lære at det sjeldnere enn du tror betyr fare.
