Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det hele startet egentlig allerede på KK, rett etter fødselen. Det føltes som om noe ikke var slik det skulle. Jeg klarte ikke føle den enorme gleden som alle forteller om. Den gleden jeg kjente, ble slukt av stress, sorg og en enorm redsel.
Helt i starten slet jeg mye med å amme, og jeg tror nesten det var en trigger. Jeg tenkte: Hvis jeg ikke klarer dette, hvordan skal jeg klare alt det andre? Jeg gråt hele tiden på sykehuset. Alle fortalte meg at det bare var barseltårer, men for meg føles alt bare helt umulig.
Jeg visste jeg elsket sønnen min fra første stund jeg så ham, men jeg klarte ikke å la meg nyte den kjærligheten og babyen jeg hadde fått. Jeg følte meg bare helt malplassert i det nye livet mitt. At jeg hadde fått et liv jeg absolutt ikke fortjente.
Det var ikke noe tvil i meg om at dette fine barnet fortjente noe mer enn bare meg. Noe som gjorde meg frustrert, sint og trist nesten konstant. Jeg var redd hele tiden. Spesielt redd for å gjøre noe feil.
Fødselen gikk fint og sønnen var frisk. Likevel var det noe som ikke stemte: – Verden raste sammen
Til tross for at de var veldig flinke på KK, så så de meg på en måte ikke. De hadde ikke tiden til det, rett og slett. De var der om det var noe fysisk jeg trengte hjelp med, men så forsvant de igjen med en gang.
Jeg hadde jo hørt om fødselsdepresjon og at det var fullt mulig å få det, men jeg tror jeg bare prøvde å overtale meg selv om at det ikke var det jeg kjente på. Jeg hadde hørt at fødselsdepresjon var sånn at man kunne mangle følelser av kjærlighet eller tilhørighet til barnet, men slik var det ikke for meg.
Det var mer som at all kjærlighet, tro og tillit til meg selv bare forsvant. Til slutt var jeg overbevist om at jeg elsket han så mye at jeg visste at han hadde det bedre uten meg.
Hadde jeg ikke hatt min samboer og barnefar å lene meg på, vet jeg ikke hvordan dette hadde endt for meg. Det var så ofte jeg følte jeg ikke klarte ting eller ikke gjorde ting slik jeg skulle, at jeg bare måtte gi sønnen min til pappaen og bare gå vekk.
Jeg var allerede kjempedeprimert over å ha disse følelsene, og det å tro at dette var hvordan det skulle være, gjorde alt håpløst. Var det sånn det var å være mor? Å føle seg så mislykket at det hadde vært bedre for sønnen min om jeg var død? Å føle at man ødelagte barnet sitt liv ved hvert øyeblikk i nærheten?
Når jeg prøvde å vagt nevne til folk at jeg slet litt, tror jeg ingen forsto helt hvor dypt det hele gikk. Gjerne også fordi jeg ikke fortalte i hvor stor grad jeg slet. Jeg fikk bare høre at det var en stor omstilling for alle mødre.
Jeg fikk aldri sagt ordentlig ifra til helsepersonell, fordi jeg som mor aldri ble satt i fokus. Det var alltid snakk om sønnen min, som gjorde at jeg aldri følte at jeg kunne si noe. For hvordan kunne jeg ta fokuset vekk fra han? Være så egoistisk?
Etter et par måneder klarte jeg å nevne på en kontroll at jeg slet litt og fikk samtale med psykolog. Igjen følte jeg at fokuset ble mye på sønnen min. Om han sov lite og derfor slet jeg? Om han gren mye og derfor slet jeg?
Hvordan forklarer du til noen at barnet ditt har det fint, men at du føler at du heller burde dø enn å få være mor? At du burde redde ditt eget barn fra deg selv?
Ammesorg er reelt – det må vi snakke om
Jeg trengte å bli sett som meg selv. Bli sett som et individ som slet mye. Ikke på grunn av noe barnet mitt gjorde, men som en person som rett og slett synes livet var for vanskelig akkurat nå. Noen som kunne fortelle meg at jeg ikke var alene i følelsene, og at man ikke skal trenge å sitte med dem alene. At det vil bli bedre og at jeg skal få hjelpen til å få det bedre.
Jeg holdt på slik i et års tid før det plutselig lettet. Jeg vet ikke om det bare var at jeg holdt ut lenge nok til at det gikk over, eller om jeg på et eller annet vis jobbet med det. Men når ting endelig føltes lettere og jeg følte at jeg klarte å bare være mor og glad for kjærligheten jeg følte, først da innså jeg hvor mye jeg hadde slitt.
Barseltiden som egentlig skal være en så fin tid, hvor man blir kjent med barnet sitt og rollen som mor, husker jeg som bare en tåke fylt av sorg og sinne.
Hadde det vært et fokus på mor, spesielt førstegangsmødre, sånn som på barnet i møte med helsepersonell i tiden etter fødsel, tror jeg virkelig jeg kunne opplevd den fine barseltiden som alle har snakket om.
Man er nødt til å kunne prioritere mor samtidig som man prioriterer barnet. I det lange løp er omsorg og hjelp til mor, også omsorg og hjelp til barnet.
