Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Utelivsnæringen har for meg vært en arena for å få dekket sulten på musikk og konserter, så vel som mat og drikke. Jeg har også hatt det som arbeidsplass. Det har handlet om tilhørighet, hva og hvem jeg kunne identifisere meg med, i tillegg til kroner og øre.
Etter hvert som livet tar andre vendinger, har jeg ikke benyttet meg av tilbudene som ligger der ute. Familieliv, unger, jobb, huslån, bil og utdannelse satte en stopper for kaffe, cæsarsalat, vernissasjer, konserter, øl, sene kvelder og spennende samtaler.
Det er ikke dermed sagt at jeg ikke kommer tilbake, for det håper jeg jo. Men på grunn av koronasituasjonen så er det jaggu meg ikke sikkert at noe som helst av det tilbudet jeg ser for meg, er der når den tid kommer. Flere steder har allerede måttet lukke dørene og andre har varslet om stenging.
Myndighetene har ikke klart å gi næringen rom til å praktisere smittevern og uteliv, med tillit til at de faktisk klarer det. Konsekvensene er at tilbudet vi er vant med og som vi ønsker, blir presset ut av historien. Andre vil komme til, selvfølgelig. Men mange av stedene som antakeligvis sliter nå, har en historie og en funksjon som ikke så lett lar seg erstatte.
Dette lærte jeg i løpet av årene jeg jobbet i utelivsbransjen. Utestedene vi har, tilbyr ikke bare adspredelse og moro. Ikke bare kultur og underholdning. De er også en mestringsarena for mange.
Jeg gruer meg til vi er på den andre siden og oppdager hva vi mister på veien.
De tilbyr rammer og forutsigbarhet, for mennesker som trenger nettopp det i en periode av livet. Mange mennesker trenger et sted hvor de føler seg trygg, hvor de kan opprettholde kontakten med omverden og som bidrar til at de ikke isolerer seg.
Utelivsbransjen blir ikke anerkjent som en seriøs bransje og de fratas muligheten til å vise seg som seriøse aktører, som kan tilpasse seg tiden vi lever i. Dette kan få så vanvittig store konsekvenser. Jeg gruer meg til vi er på andre siden og oppdager hva vi mistet på veien.
La oss ta debatten om koronatiltakene
Siden myndighetene ikke klarer å ta godt nok vare på det vi har rundt oss, kan ikke vi som kunder få lov? Jeg betaler gjerne for en lunsj, en kaffe eller en øl som jeg ikke benytter meg av, hvis jeg vet at jeg har muligheten til å bruke stedet senere.
I sosiale medier dukker det opp tavler fra andre utesteder i andre land, med post-it lapper på, der noen har kjøpt en vare som en annen kan få. På den måten kan man bidra til å bevare bedriften man ønsker skal fortsette å være der i fremtiden, samtidig som noen med mindre penger og mer behov for tjenestene som selges, kan få benytte seg av den.
Jeg ville i hvert fall avstått fra noe av netthandlingen jeg har bedrevet med siden mars og puttet pengene inn i lokale bedrifter, hvis det var en enkel måte å gjøre det på.