Jeg vil ikke ha kompensasjon. Jeg ønsker å bidra.

– Jeg kommer til å savne mine aktiviteter som guide og reiseleder, skriver den arbeidsledige. ARKIVFOTO: MAGNE TURØY

– Jeg kommer til å savne mine aktiviteter som guide og reiseleder, skriver den arbeidsledige. ARKIVFOTO: MAGNE TURØY

Av

Jeg er ikke sykepleier, lærer eller psykolog, men jeg har i mange år håndtert alle slags menneskelige utfordringer. Kanskje kunne flere som meg være til nytte i nye sammenhenger?

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg ser Ulriken fra vinduet. Det er stille i naboskapet. Ingen er ute og går. Jeg hører ikke lyden av en eneste bil.

Jeg tenker kanskje jeg skal skrive litt. Fint å ha tid. Jeg var så opptatt i fjor: som guide og reiseleder på Hurtigruten, på turer til Sør- Afrika, til Egypt, til Usbekistan, til Georgia, til Armenia. I år så jeg for meg at jeg skulle være litt mer hjemme. I tillegg til mine mange utenlandsreiser har jeg i flere år hatt oppdrag som guide for turister i Bergen. Jeg startet i fjor vinter mitt eget selskap og så frem til en aktiv sesong i Bergen med turister fra hele verden. Alt lå til rette for dette. Pågangen var stor. Sesongen så ut til å bli fantastisk.

Siden mars har avbestillingene haglet inn. Jeg har så langt i år hatt to reiselederoppdrag i Norge, noen få byvandringer for lokalt interesserte og i tillegg noen vandreoppdrag for en barneskole.

Så lenge kredittkortgjelden kan fortsette å øke må dette gå greit. Reisegarantien er oppsagt og regnskapskontoret koster minimalt. Strømutgiftene på kontoret er minimale. Nedbetaling av bygningsmasse, kontor og hus er satt på vent.

Jeg har holdt på med mine reiselivsaktiviteter i 35 år. Firmaet er kanskje ikke lenger levedyktig, slik myndighetene definerer drivverdighet, kanskje heller ikke bærekraftig. Mye kommer til å endre seg i våre reisemønstre, og vi er alle berørt av rovdrift og store klimautfordringer.

Noen vil savne oss. De som reiste med oss fordi de trengte et sosialt fellesskap. De som ellers satt mye alene. De som fortsatt var klar for nye eventyr. Utlendingene som kom hit. Som ble møtt av et vertskap, som fikk oppleve vennlighet. Som på en hyggelig og sympatisk måte fikk lære et nytt land å kjenne.

Jeg savner mine aktiviteter som guide og reiseleder. Jeg er fortsatt sunn og sterk: jeg hører mye om alle som har mistet sitt arbeid. Jeg hører lite om at vi som har arbeidet med mennesker i årtier kunne trenges i andre sammenhenger. Istedenfor hører vi veldig mye om de enslige, gamle, unge som opplever isolasjon og ensomhet. Jeg er ikke sykepleier, lærer eller psykolog, men jeg har vært underveis i mange år, håndtert alle slags menneskelige utfordringer. Kanskje kunne flere som meg være til nytte i nye sammenhenger?

Det kan virke som om vi mer enn noensinne trenger muntrasjonsråd. Det kan virke som om vi alle kan trenge en håndsrekning. Vi blir ikke rikere som samfunn av at noen blir fattigere i uvirksomhet. Dette taper vi alle på. Vi er ikke flere enn at alle kan være der for noen. Sammen må vi bidra til – og søke løsninger som gjør oss alle til aktverdige borgere.

Jeg ønsker ikke kompensasjon. Jeg ønsker å bidra. Jeg ønsker å være til stede. Jeg trenger et levebrød.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken