Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg skal komme tilbake til den rare opplevelsen det var å se barn over barnehagealder leke med noe annet enn smarttelefonen. Det har jeg nemlig ikke gjort på mange år. Og det er heller ikke så underlig.
Jeg hørte på radio nylig at en spørreundersøkelse blant foreldre viser at bare under 20 prosent av alle barn i Norge leker ute. De over 80 prosent andre er trolig opptatt med et dataspill inne, eller så chatter de på telefonen med andre som heller ikke leker ute.
Jeg er oppvokst i en gate der det bodde barn i nesten hvert eneste hus. Og de barna var sjelden inne. Etter skolen og lekser var stort sett alle ute til det var tid for kveldsmat. Som i de fleste veier på den tiden var det et yrende liv av barn ute, som måtte ropes inn. Da kom vi motvillig inn fra alt det kjekke.
I fjor flyttet jeg tilbake til min barndoms gate etter 43 år i andre hus og områder. Det var egentlig ganske godt å på en måte å komme tilbake til barndommen. Ikke veldig mye var forandret, men noe var påfallende annerledes. Selvsagt at det bodde helt andre folk i stort sett alle husene.
Dessuten la jeg merke til at mange av husene var blitt bygget på. De nye eierne trengte tydeligvis mer plass enn vi gjorde på 1960- og 70-tallet, selv om de har færre barn.
Lekeplassen ble en stor skuffelse
Jeg tenkte også at i dag lider veldig mange av en allergi få hadde i min barndom: Gressallergi, eller høysnue om du vil. Jeg tenkte i alle fall at det måtte være årsaken til at mange gressplener var byttet ut med plank. Gressklipperlydene er stadig sjeldnere i dag fordi folk sitter på terrasser der det grodde grønt før.
Antall biler er også gått betydelig opp. I min gate var det to personbiler da jeg var ti år. Nå er det nesten umulig å finne parkeringsplass. Jeg konstaterte også at det var kratt og trær der vi hoppet og kjørte på ski.
Det tok litt tid før jeg skjønte hva som var den største endringen. Først bare reagerte jeg på at det var noen lyder som manglet. Og så gikk det opp for meg at det var selve soundtracket fra oppveksten min: Lydene av barn som ler, jubler, skriker og prater. Ja, også gråter etter å ha slått hull på kneet osv. Kort og godt barn som er ute og leker.
På et helt år har jeg nesten ikke sett en eneste unge i gaten. Jeg vet at de bor her, og at det er mange av dem. Det har jeg konstatert når jeg ser barn i baksetet på foreldrenes biler, trolig på vei til skolen eller organisert aktivitet på ettermiddags- og kveldstid.
Men jeg ser aldri barn hoppe paradis eller strikk, spille fotball eller badminton, kaste femøringer eller Hansa-merker på strek, kjøre kassebil, leke med klinkekuler, eller klatre i trærne som den tøffeste indianer på flukt fra en cowboy med knallpistol. Jeg ser kort og godt ikke barn i det hele tatt. Utenom i baksetene på en av foreldrenes to biler.
Det er på ingen måte noe nytt i det jeg nå har erfart. Ei heller at gjennomsnittsalderen for å få en smarttelefon nå er 10 år, at 93 prosent av alle barn mellom ni og 11 år har egen mobil, og at en undersøkelse Telenor har fått gjennomført viser at tre av fem foreldre bekymrer seg over at barn bruker altfor mye tid på smarttelefonen, og hva de egentlig gjør inne i den verdenen.
Nytt er det heller ikke at eksperter sier at lek er viktig for barns utvikling og at det er tegn på at noe er galt når et barn sjelden aller aldri leker. Dessuten at færre og færre barn finner på lek selv fordi de er vant til at alt blir organisert for dem.
Jeg leste nylig at seniorforsker Margrete Skår ved Norsk institutt for naturforskning uttalte at det faktisk er mulig å motivere barn til å være ute. Hvem hadde trodd det med alt det spennende på nettet, og alt det presset barn føler for å svare raskt på meldinger i den virtuelle boblen?
Leken som ble borte
Skal jeg tolke Skårs utsagn mer seriøst er det foreldre, besteforeldre, onkler og tanter forskeren snakker til. Vis ungene at det faktisk er mulig å ha det gøy i gaten og naturen også! Det er vi voksne som må snu trenden; vi som levde i en tid da barn motvillig kom hjem til kveldsmat fordi vi hadde det så kjekt ute. Nå må altså barna lokkes ut.
Jeg forventer selvsagt ikke at det som var gøy da jeg var liten skal fenge like mye for barn i dag. Vi har jo ikke en gang femøringer eller Hansa-merker lenger. Men barn har fantasi, tror jeg, også etter datamaskinenes inntog.
Dessuten liker barn å leke ute. Det var det jeg så med egne øyne og gledet meg over i Nordnesparken 20. august i år. Som styremedlem i Nordnesparkens venner var jeg svært kritisk til forslaget om å arrangere gamle bergensleker på Nordnesparkens dag den datoen. Jeg var overbevist om at det ville bli en gedigen fiasko og at ungene bare ville se rart på oss som arrangerte, før de tok opp smarttelefonene igjen.
Jeg tok imidlertid skammelig feil. Køene var rett og slett lange både til femøring på strek, hoppetau, klikkertopplæring, kattepinn og mye annet. Og alle som var der kunne se at barna elsket de lekene jeg trodde de bare ville fnyse av.
Det er ikke barna det er noe i veien med. Det er vi voksne som ikke gidder å vise vei, trolig fordi vi er så opptatt med å surfe på nettet.
Om spaltisten
Finn Bjørn Tønder er i dag skjønnlitterær forfatter, men har i en årrekke jobbet som journalist. Tønder var kommunikasjonssjef på Den Nationale Scene i tre år, men har fra 2016 livnært seg som forfatter, foredragsholder og frilanser. De siste årene har han utgitt fire romaner. Tønder elsker også å lage sketsjer, og har helt siden 1980-tallet vært «Klønder» i tospann med «Stillingen», kjent blant annet fra NRK.
Holder med sære fotballklubber.