De norske filmene «Krigsseileren», «Gulltransporten» og «Kampen om Narvik» er brennaktuelle nå. De føyer seg inn i en lang, lang rekke med blant andre «Den største forbrytelsen», «Den 12. mann», «Max Manus», «Kongens nei» og «Flukten over grensen» fra de siste årene.

Og flere krigsfilmer fra Norge finnes det også i arkiver rundt omkring, om både Shetlandsgjengen, tungtvannsaksjonen og mye annet.

Det meste av heltegjerninger med nordmenn i hovedrollene er vist, skulle man tro. Og så har vi utallige amerikanske, britiske og andre utenlandske filmer om det Adolf Hitler utsatte verden for, helt frem til den gale feigingen tok sitt eget liv i 1945.

Som kinoanmelder en periode på begynnelsen av dette årtusen, kjente jeg virkelig på overdosefølelsen når det gjaldt filmer fra andre verdenskrig. Jeg lurte lenge på om ikke nok var nok. Var det mer å fortelle?

«Nå må snart den krigen være over! Jeg orker rett og slett ikke mer snakk om den», sa min mor stadig vekk når min far hadde lest enda en bok om krigen, eller sett en film han mente vi også måtte se, langt ut på 1970-tallet.

Jeg forsto etter hvert min mor. Hun hadde fått ødelagt det meste av sin ungdom fordi hun var tenåring da tyskerne inntok Bergen. Hun visste så forbannet godt hvor forferdelig krig er, og trengte ingen påminnelser. Min far tenkte annerledes. Han ville vite mest mulig om hva som lå bak de forferdelige ugjerningene både hjemme og ute. De som preget oppveksten hans.

På hver sin måte oppdro de to meg til å forstå at krig er noe som aldri må skje igjen. Og at jeg alltid må kjempe mot det som kan føre til noe så forferdelig.

Jeg bekjempet overdosefølelsen da «Krigsseileren» kom på filmlerretet. Og var glad for det. Selv om jeg kunne det meste om hva krigsseilerne ble utsatt for, tok på en måte Gunnar Vikenes film meg med ut på det farefulle havet og hjem til dem som ventet i det uvisse.

Les også

Da jeg så filmen, tenkte jeg på ham jeg nesten hadde glemt

Fordi filmen var så godt laget fikk jeg nye og langt mer sterke inntrykk om det jeg tidligere hadde lest. Filmen var rett og slett en hyllest til de norske sjøfolkene og deres familier, ved å vise hva de hadde gått igjennom.

Da jeg nylig så «Kampen om Narvik» på kino, var det fordi hendelsene i Nordland i 1940 merkelig nok aldri er blitt til spillefilm tidligere. Og selvsagt fikk jeg med meg den heltemodige innsatsen til befolkningen i Narvik, de som ga Hitler hans første (dessverre midlertidige) nederlag.

Men det var ikke først og fremst Narvik og 1940 jeg tenkte på, der jeg ble grepet av hva de norske soldatene og lokalbefolkningen gikk igjennom. Jeg tenkte på Ukraina, på ferske ukrainske soldater som aldri vil gi opp landet sitt, på barn, unge og voksne som lever i daglig frykt og sorg fordi en kloning av Hitler i Russland aldri vil gi Ukraina fred.

Filmen om Narvik i 1940 brakte Ukrainas lidelser mye nærmere meg. Sikkert fordi det er lettere å leve seg inn hendelser mitt eget folk ble utsatt for, vist i dramatisert form. Og så tenke på at dette har Ukraina opplevd hver eneste dag siden 24. februar i fjor.

Også av den grunn er jeg uenig med dem som sier at det produseres altfor mange krigsfilmer.

Jeg tror vi aldri får nok. Vi må dessverre stadig bli påminnet krigens gru, og sammen kjempe mot despoter som Putin, Hitler og andre som vil påføre uskyldige lidelser. Jeg er ikke tilhenger av å pådytte yngre generasjoner noe de ikke vil ha.

Les også

Edvard overlevde tre kriger og flere torpederinger

Og jeg forstår unge som sier at andre verdenskrig er for fjernt til at de interesserer seg for hva som skjedde. Men gjennom gode filmer, gjort med dagens teknologi, vil også fortellinger som «Kampen om Narvik» og «Krigsseileren» få nye generasjoner engasjert i hva som egentlig skjedde. Og føle på kroppen hvor forferdelig det er når mørke krefter får grobunn, og hvor viktig det er å motarbeide ethvert forsøk på å knekke demokrati og frihet.

I tillegg er det alt annet enn dumt å kunne vår egen historie, som for eksempel hva som skjedde da Norges gullbeholdning måtte reddes fra tyskerne. «Gulltransporten» er ikke i nærheten av den samme filmopplevelsen som «Krigsseileren» og «Kampen om Narvik», men fortellingen er viktig, norsk historie – den også.

Med dagens tekniske muligheter, og stadig bedre filmmakere og skuespillere, ser jeg gjerne at det kommer flere filmer fra krigens dager i Norge og andre land. Vi rett og slett trenger stadige påminnelser om at dette aldri må skje igjen.

Mens vi venter på den påkostede storfilmen hele verden fortjener: «Vladimir Putins siste dager».