De ansatte lurer på om det spøker

Fargerimester Anton Stephansen er oldebarnet til grunnleggeren av Janusfabrikken, Anton Stephan Stephansen.

Fargerimester Anton Stephansen er oldebarnet til grunnleggeren av Janusfabrikken, Anton Stephan Stephansen. Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

I Janusfabrikken skjer det utforklarlige ting. – Fabrikken kunne vært med i «Åndenes makt», forteller fargerimester Anton Stephansen.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

– Jeg er klovnen her.

Slik presenterer Siv Stokke seg. Vi befinner oss på lageret til ullundertøyprodusenten Janusfabrikken på Espeland.

Her har Stokke jobbet i en årrekke. Nå har hun begynt i ny jobb på ordrekontoret, som heldigvis holder til samme sted.

For her liker hun seg så godt, og trivsel skaper mer arbeidslyst, mener Stokke.

Hun forteller om da babykolleksjonen Tipsy ble lansert for noen år siden.

SKILLER SEG UT

Da fikk hun laget et hønekostyme som lignet logoen. Kostymet hadde hun på seg da de presentere produktene på Lagunen. På et blunk står hun der iført kostymet hun snakker om.

Mens hun hopper og spretter inn på lageret, forteller kollegene hvor mye de setter pris på humørsprederen.

– Vi tar ikke oss selv så høytidelig, sier hun andpustent.

På oppslagstavlen henger det en kalender med lettkledde, muskuløse mannfolk.

– Vi må ha litt mannfolk på veggen, fordi vi har bare én hane her, sier «hønemor» og ler.

– Vi har et fantastisk godt samhold her, tilføyer hun.

«Faith makes things possible ... not easy», står det på kontordøren hennes.

Hun smiler.

Fra kontoret sitt ser hun nesten hjem til huset sitt. Bestefaren, som også jobbet for Janus, kjøpte tomten i 1937.

Hun er fjerde generasjon i Janus og illustrerer hvordan det opprinnelig var da fabrikken ble etablert i det øde landskapet på Espeland i 1895. Den gang var alle arbeiderne bosatt i nærheten, eller omvendt.

De bosatte seg her på grunn av fabrikken.

Snart 120 år senere er Janusfabrikken den eneste igjen av sitt slag i Norge.

Tekstilindustriens storhetstid her til lands er for lengst over, fordi alle har funnet billigere produksjonsalternativer i utlandet. Men på Espeland strikker og syr de ullklær som før.

ALT UNDER SAMME TAK

Prosessen starter på avdelingen for forskning og utvikling, hvor vi møter Marion Romslo, Marianne Michaelsen og Trude Borge.

I konkurranse med lavkostland mener dametrioen det er en stor fordel å ha alle produksjonsledd og all fagkompetanse på samme sted.

Kort vei mellom beslutningstakere gjør at de kan snu seg raskt og gjøre tilpasninger i et tempo få andre kan vise til, forklarer de.

Janus Design Wool er navnet på siste kolleksjon.

Nyhetene ble presentert på motemessen i Oslo i fjor høst, men kommer i produksjon først i disse dager.

Disse damene er opptatt av trend, funksjon og kvalitet når de lager nye produkter.

Romslo er den som tegner alle plaggene.

– Når vi har konkludert, tar jeg over for å se til at plaggene får riktig passform og mønster, sier produktutvikler Michaelsen.

– Jeg er poteten som gjør alt, ler Borge.

– Og hva er hverdagen uten poteter, spør Romslo.

Hun forteller at hun nylig var på et trendseminar for sommeren 2015.

– Vi jobber langt frem i denne bransjen.

En trendy detalj som går igjen på den nyeste kolleksjonen, er at deler av ullplaggene ser ut som dongeri, forklarer Romslo. En annen nyhet Janus kommer med er en sports-BH, hvor innerste lag er merinoull.

– Det har vært en voldsom utvikling på både design og ull de siste årene, sier Michaelsen.

LUKTER SAU OG OLJE

Vi beveger oss videre ned de slitte trappene i produksjonslokalene for å se hvordan ullplaggene blir til. I strikkeriet lukter det en blanding av sau og smøreolje.

– Gjør det? spør Gjertrud Loftås.

– Jeg tenker ikke over det, er så vant til det, sier hun.

Strikkeriet er en støysone hvor hørselsvern er påbudt. Hver strikkemaskin tar imot syltynt garn fra over 60 spoler. Så jobber nålene i spinnvill fart og samler ferdig strikket ull i tykke ruller på 20 kilo.

Loftås går ned på kne og løfter av en rull.

– Er det ikke tungt?

– Jo, men du lærer teknikker, så det går greit. Jeg behøver ikke gå på helsestudio, smiler hun.

Hun startet på Janus for 43 år siden som 16-åring. I perioder har hun vært borte, men hun vender alltid tilbake til fabrikken hvor hennes arbeidskarriere startet.

– Jeg tror jeg har jobbet omtrent på hele huset, sier Loftås.

FIKK ULL FRA NABOGÅRDER

Senest på 1970-tallet jobbet over 300 medarbeidere på fabrikken.

I dag er det rundt 130 i sving i de gamle produksjonslokalene. Lyset er slukket på fabrikkens storkjøkken fra 1950-tallet. Her fikk de ansatte servert både frokost og middag i sin tid. Spisesalen benyttes fremdeles i lunsjpausen, men nå nyter de ansatte medbrakt.

Frem til 1970-tallet brukte Janusfabrikken ull fra sauene til bønder i området. Nå er råvaren garn av merinoull fra Sør-Afrika og New Zealand.

På fabrikken på Espeland blir plaggene designet, strikket, farget, tilskjært og sydd sammen.

Fargerimesteren, Anton Stephansen, foretrekker å kalle seg avdelingsleder for fargeriet.

– Jeg blir aldri mester, samme hvor mye jeg prøver. Alltid er det mer å lære. En må aldri slutte å være nysgjerrig, sier han.

Han er oldebarnet til Janusgrunnleggeren Anton Stephan Stephansen. På kontoret hans ligger det ørten fargeprøver. Han holder frem en mintgrønn stoffbit og sier at farger er veldig sesongbetont.

– Nå kommer denne igjen.

Svart, marineblå og eggehvit er klassikerne som består. Fargeblanderen forklarer at gult, blått og rødt er de tre grunnfargene.

– Alle andre farger må settes sammen av disse.

– Kan du lage den fargen du vil?

– Jeg kan lage forslag til mye. Er det svært komplisert, kan jeg sende oppdraget til fargeleverandør. Men jeg blander mest selv.

ENORMT VANNFORBRUK

Før han tar oss med ut i fargeriet, må han ta på seg «smokingen sin», sier han. Det viser seg at han sikter til skinnforkleet sitt.

Når Stephansen geleider oss mellom fargemaskinene, slår det oss at fargeriet må være storforbruker av vann.

Da får vi vite at nærheten til Espelandsfossen og de hurtigstrømmende vannmassene, var hovedårsaken til at oldefaren hans etablerte fabrikken nettopp her.

– Vi bruker flere titusener kubikk vann i året, sier han.

I 2011 produserte Janus for mye og fikk for mye på lager. Dermed måtte bedriften bremse produksjonen.

En tredel av arbeidsstokken ble permittert 50 prosent.

– En skånsom og grei løsning. På den måten ble det ikke så dramatisk for de av våre solide medarbeidere det gjaldt, sier Stephansen.

Så flokete tider har de ikke opplevd siden 2004 da 20 ansatte måtte sies opp.

For å farge ull må de bruke kjemikalier på lav pH-verdi. Det er også viktig å bremse fargepåføringen, ellers får man skjoldete partier, forklarer han.

På gulvet mellom maskinene står en stabel med havsaltsekker. Saltet er nødvendig for at fargen skal binde seg. Spillvannet går til et kommunalt renseanlegg, understreker han.

RAGGSOKKENE BESTÅR

Når fargeprosessen er unnagjort, skal ullen hvile i tre døgn for å unngå restkrymping.

Så overtar tilskjæringsavdelingen. Anne Lise Vågen viser oss dataprogrammet som legger puslespillet.

Brikkene er alt fra ermer til leggen på en stillongs. Stoffet legges utover Gerber cutter-maskinen, før en farlig skarp kniv skjærer ut alle delene i ulike størrelser. Strimlene som er igjen, kaller Vågen for kjerringvev.

– Restene sender vi til England for gjenbruk. Kunsten er at det blir minst mulig strimler igjen, sier hun.

Så skal delene pares i like størrelser før de sys sammen på syavdelingen.

På vei gjennom syavdelingen får vi en innføring i hvordan en gammel strikkemaskin spyr ut raggsokker.

De grove raggsokkene er det nærmeste en kommer originalproduktene fra 1895.

MYSTISKE HENDELSER

Tilbake på fargeriet griper Stephansen fatt i et målebånd som hviler på en maskin.

– Dette kunne vært en plass for TVNorge-programmet «Åndenes makt». Flere ganger har det hendt at målebånd deiser i gulvet uten at noe tilsier at det skal gjøre det. Eller at vogner med over 100 kilo stoff flytter på seg. Slike uforklarlige ting, sier han.

En kvinnelig kollega nikker bekreftende.

– Tror du det er tidligere ansatte som går igjen?

– Det er i hvert fall noen som passer på oss.

Artikkeltags