Nå er kjuagutten god for 100 millioner!

Men selv om Simonnæs har mange penger, sier han at han bare har følt seg rik en gang.

– Jeg husker det godt. Det var den gangen jeg gikk inn i en matbutikk og kjøpte akkurat det jeg hadde lyst på, uten å se om det var på tilbud. Det var en herlig følelse.

KRONGLETE: Simon Simonnæs' oppvekst har lært ham å sette pris på ting, men den har også lært ham at ingenting kommer gratis i livet.

Simonnæs ble født i Rotterdam. Tre år gammel opplevde han at moren døde. Simon ble sendt alene med fly til Bergen og bestemor på Nygårdshøyden. Først seks år senere kom faren etter, og Simon flyttet sammen med ham i en kummerlig, liten leilighet i Vestre Torggate.

– Det var en tøff oppvekst, men samtidig lærte det meg at en må være villig til å stå på og gjøre en innsats om du skal få noe til.

Historien bak suksessen til Simon Simonnæs er kronglete, men ikke desto mindre fascinerende.

UNG KREMMER: At guttungen Simon var villig til å stå på for å oppnå noe, er det ingen tvil om. Allerede som åtteåring gjorde han suksess som «forretningsmann».

– Jeg solgte flaggpins for Redningsselskapet. De kostet to kroner. Jeg fikk beholde den ene. Vi fikk sånne brett med 25 flagg på. Jeg tok av 24 av flaggene og spurte pent om folk kunne støtte selskapet med å kjøpe den siste pinsen min. Det var ikke mange som klarte å si nei til en liten, blond kjuagutt med blå øyne. Redningsselskapet sa de aldri hadde opplevd maken til flaggselger.

Ligningsattesten fra 1981 viser at kjuagutten faktisk hadde en inntekt på 20 100 kroner det året han fylte åtte.

Unge Simonnæs var en driftig, og ikke minst allsidig, gutt. Han sto blant annet på Vektertorget og solgte krabber, og den sommeren han fylte elleve fikk han sin første ordentlige jobb.

– Jeg var pikkolo på Admiral. Husker jeg tjente 27 kroner timen. Det var tungt, men jeg har aldri vært redd for å ta i et tak.

– Kanskje det ligger i blodet? Simonnæs-slekten kommer fra Kvamsøy utenfor Ålesund. Det renner nok noe kremmerblod derfra gjennom årene mine.

NESTEN MEGLER: Sommeren 1995 var Simon Simonnæs 22 år gammel og nettopp ferdig med studier på Bedriftsøkonomisk Institutt (BI).

Unge Simonnæs hadde siktet seg inn på jobb som eiendomsmegler, og skulle til tredjegangsintervju hos Notar da han fikk en telefon fra Bård Trones.

– Jeg hadde jobbet deltid som dørvakt hos Olav Thon under studiene. Nå ville de starte et eget vaktselskap i Bergen, etter modell fra Oslo. Jeg sa ja, og satset alt jeg eide. Det vil si 25 000 kroner til aksjekapital. Den avgjørelsen har jeg aldri angret på.

URETTFERDIG: Gjennom vaktselskapet fikk Simonnæs inngående kjennskap til restaurantbransjen.

Den kjennskapen har han brukt til å starte flere selskap som tilbyr bransjen alt de har behov for utenom mat og drikke.

Likevel har det flere ganger stormet rundt vaktselskapet. Spesielt da Bergens Tidende i en serie artikler påpekte at en rekke av selskapets dørvakter var straffedømte for blant annet voldsforbrytelser.

– Visst var det ting å kritisere, men dette var ting som lå langt utenfor selskapets kontroll. Ingen av våre ansatte hadde eller har gjort noe slikt mens de har vært ansatt hos oss. Kontrollsystemet med bransjen var altfor dårlig, og det var det helt rett å sette søkelys på. Men den kritikken vi ble utsatt for var så massiv og ensrettet at det opplevdes utrolig urettferdig.

– Føler du en personlig revansje når du nå har ridd stormen av og har vist at du har lyktes?

– Revansje blir feil ord. Jeg har aldri hatt noe hevnmotiv, men jeg har alltid vært opptatt av rettferdighet og balanse. Det var en veldig lærerik prosess, og jeg må innrømme at jeg har en god følelse i dag.

– Det eneste som plager meg er at min far ikke får lest denne artikkelen. Han døde for åtte år siden. Jeg skulle ønske far hadde fått sett hva jeg har fått til i livet. Det var han som formet meg til den jeg er i dag.

– Savnet etter far er tungt å bære, men ellers er livet veldig greit om dagen.