Et firehodet filmtroll

Bergensbaserte Flimmer Film opplever stadig større etterspørsel. Fra venstre ser vi Christer Fasmer fra Bergen, Lars Børge Løge fra Kristiansand, Eivind Tolås fra Brattsvåg på Sunnmøre og Johnny Magne Holmvåg fra Harstad.

Bergensbaserte Flimmer Film opplever stadig større etterspørsel. Fra venstre ser vi Christer Fasmer fra Bergen, Lars Børge Løge fra Kristiansand, Eivind Tolås fra Brattsvåg på Sunnmøre og Johnny Magne Holmvåg fra Harstad. Foto:

Artikkelen er over 9 år gammel

Geriljakrig, poker, porno eller Black metal for den del. Flimmer Film dokumenterer det meste.

DEL

– Skal vi bli superhelter? Ja da! Vi hadde en selvgodhet litt forbi hva som sunt var, men vi har nå bitt oss fast i årevis likevel, sier Lars Børge Løge.

  • Næringsliv

Han ser tilbake på da fire studenter ved Universitetet i Bergen gikk sammen og dannet det firehodede filmtrollet Flimmer Film. Tre av dem hadde klippeutstyr, én hadde kamera. Hva mer skal til for å erobre verden?

– Vi ga oss selv ett år på å teste hva vi var god for. Det er åtte år siden nå, forteller Eivind Tolås.

VARIERT: En nordlending, en sørlending, en sunnmøring og en bergenser. De fire representerer vidt forskjellige steder i vårt langstrakte land. Variasjon kan trygt sies å prege Flimmer Film.

Produksjonsselskapet har hovedfokus på dokumentarproduksjon, men gjør også kortfilm og reklame. De utvikler også spillefilmer og TV-drama med alle tenkelige tema.

– Vi kan gjøre alt egentlig, men vi har spesifisert at vi skal gjøre noe som fascinerer oss, sier Løge.

– Ja, vi kvalitetssikrer med vår egen interesse, sier Christer Fasmer.

Den første dokumentarfilmen firkløveren laget hadde et budsjett på 800 kroner. Høge og Fasmer fulgte norske demonstranter som reiste med buss til Praha for å protestere mot Verdensbankens og Valutafondets årsmøte. Midt i de voldelige protestene, som førte til at 420 personer ble arrestert, sto Fasmer med sitt filmkamera.

– Hvem er dere? Hva har dere å vise til? Ingenting?! Spørsmålene var kritiske og mange da de forsøkte å selge filmen til TV 2.

– Til slutt tilbød de oss likevel 250 000 kroner. JA! Vi kjøper Bahamas, tenkte vi. Gud så vi konsentrerte oss for å holde steinansikt, sier Løge.

– Ja, vi var jo fortsatt studenter på den tiden, sier Johnny Magne Holmvåg.

PRISDRYSS: Med tiden har filmskaperne plukket en rekke høytstående priser.

– Ha, ha, jeg husker avisoppslaget med bildet av Eivind i potetboden, hvor han jobbet deltid. Det er så lite rød løper det går an å bli, sier Holmvåg om da kortfilmen «Love is the law» vant i Cannes.

Ved siden av prisen fra filmfestivalen i Cannes, har Flimmer Film vært nominert i Venezia, vunnet Gullruten, vunnet to priser i Grimstad samt Amandaprisen.

Den aller første prisen filmskaperne mottok kom imidlertid fra noe uventet hold.

– Se her, sier Holmvåg og holder opp Norsk Språkråds diplom for godt norsk navnevett.

Navnet kom riktig nok ikke helt av seg selv.

– Jeg husker vi bladde for harde livet i lister over galopphestenavn. Det sier litt om hvor grundig vi gikk til verks, sier Holmvåg.

ALT DELES: For øyeblikket har selskapet ni finansierte prosjekter gående. Blant annet en dokumentarserie om Bjarte Hjelmeland sitt første år som teatersjef på Den Nationale Scene.

– Eivind har regissert Norges oljehistorie for NRK, og Christer har regissert «Den store reisen», som går på NRK i disse dager. I praksis kunne begge gjort dette for seg selv, men vi har en ordning om at alt skal deles på fire uansett hvor pengene kommer fra og hvem som gjør jobben, sier Løge.

De fire filmmusketerene lever etter «One for all. All for one». Likevel er det ofte Fasmer som må kjempe i felten, fordi han er den som jobber mest som fotograf og regissør.

I løpet av noen få uker opplevde han ekstreme kulturkrasj. Fra et sterkt møte med den tamilske geriljaen på Sri Lanka dro han rett hjemom for å stryke dressen, før han dro videre til Cannes-festivalen. Deretter gikk turen til Los Angeles for å filme poker og porno.

– Først traff jeg folk i jungelen som var villig til å gi livet sitt for en sak. Så sto jeg plutselig i LA og filmet en dame som gjorde seg klar til å ha seg med den tredje mannen for dagen. Det er grunnleggende interessant å få så ulike perspektiv på levesett, sier Fasmer.

– Fordi om vi lager mye dokumentarer er vi ikke selvransakende, lidende mennesker av den grunn. Dokumentarsjangeren er mye mer fleksibel enn folk gjerne tror, føler Høge for å understreke.

GUD ER REGISSØR: – Hva kjennetegner en god gründer?

– Du må ha lyst som drivkraft. Også må du anerkjenne hva du er god på, svarer Fasmer

– Ja, og erkjenne hva du ikke kan og ansette folk som kan nettopp det. Ta sjanser og stol på at du har noe som kan gjennomføres, tilføyer Holmvåg.

– Ansett folk som er flinkere enn deg selv, er Høge sitt råd.

– Du må sette tæring etter næring, sier Tolås.

– Tja, vi har levd av dokumentarer og der risikerer man jo faktisk at det ikke skjer noe, sier Løge.

– Ja, som Alfred Hitchcock sa: I spillefilm er regissøren gud. I dokumentarer er det gud som er regissør, sier Holmvåg.

For å illustrere hva de mener kommer nok en røverhistorie fra virkeligheten.

– Vi dro til Sør-Dakota for å lage dokumentar om en voksen bergenser som skulle adopteres inn i en indianerstamme. Etter syv timer trakk han seg fra hele opplegget, og vi sto der uten film, forteller Fasmer.

– LITE GLAM:

Selskapet har økt omsetningen fra 160 000 kroner i startåret 2000, til rundt 7,5 millioner kroner i år.

– Det tilsvarer én lavt budsjettert spillefilm, for å sette det litt i perspektiv, sier Løge.

For selv om prosjektene strømmer på, lever de ikke bare i sus og dus.

– Vi blir ikke rike, men vi får betaling i form av opplevelser, sier Fasmer.

– Jeg har holdt kurs i å være produsent. Mange unge blendes av glamour, fester og kjendiser. De forstår ikke at hvert prosjekt krever usannsynlig mye forberedelser og hardt arbeid hele veien. Jeg merker at jeg blir litt forbannet når folk er så blåøyde, sier Løge.

– Bekymrer finanskrisen dere?

– Nei, vi har vel egentlig hatt en kontinuerlig finanskrise, sier Fasmer.

– Innholdet vi leverer blir det ikke mindre behov for. TV skal fylle sine programlister. Det eneste vi merker er at vi får litt færre reklameoppdrag fra private aktører, sier Holmvåg.

Artikkeltags