Det er romjul og Julie Dicko Erichsen har fått noen usedvanlige dager med treningsfri. Hvile skulle man kanskje to at toppidrettsutøveren hadde gjort mer av i 2021, ettersom hun i mars pådro seg en skade som hadde satt de fleste ut av spill.

Til tross for at OL kun var knappe fire måneder unna, nektet den da 19 år gamle bergenseren å la drømmen om sommer-OL i Tokyo briste.

– Prognosene for en slik skade er tolv måneder rekonvalesens. Kirurgen min, Asle Kjellsen, var mer optimistisk. En kirurg som uttalte seg i Aftenposten før OL var pessimistisk, erindrer hun.

– Jeg husker da skaden inntraff. Jeg deltok i en EM-kvalifisering og kjente det rykke til i det jeg tok sats i en dobbeltsalto, og fikk ingen kraft.

Julie Dicko Erichsen husker godt tankene som i likhet med henne selv spant rundt.

– Jeg bare håpet at landingen ikke skulle bli for vond, men jeg landet rett på ansiktet. Der og da gjorde svimerkene i fjeset vondere enn akillessenen, men det utjevnet seg fort, sier hun.

Takker støtteapparatet

Bare timer senere ble hun operert på Haraldsplass sykehus. Der fikk hun den nedslående beskjeden om at hun, som var den første kvinnelige turneren til å kvalifisere seg til OL på 28 år, kanskje ikke kunne delta i OL likevel. Men:

– Sammen med Olympiatoppen laget treneren min, Anatol Ashurkov, et opplegg som ga en sjanse for at jeg kunne klare å konkurrere. Deres og lagvenninnenes gjorde at det faktisk ble mulig.

– Det må også ha krevd en helt enorm viljestyrke av deg?

– Ja, kanskje det. Jeg ga i hvert fall ikke opp håpet, sier hun.

Og bergensturneren klarte det.


Stolt av Norge

– Hvordan føltes det å konkurrere i OL? Ble det mye nerver?

– Det føltes stort å representere Norge i OL. Det var så klart noe nerver, men jeg forsøkte å fokusere på hva jeg skulle gjøre – og var også bare veldig glad for å være der, sier bergenseren som kom på 75. plass.

Hovedfokuset til media, påpeker Erichsen, ble også naturligvis på den amerikanske turneren og verdensmesteren Simone Biles – som til alles store overraskelse trakk seg.

– Jeg synes det var tøft av henne å ta det valget. For det er farlig å turne når man ikke har romfølelse. Spesielt på hennes nivå, sier Erichsen og legger til at hun kan relatere til det den amerikanske stjernen opplevde.

– Jeg mistet romfølelsen og kunne ikke skru på flere år. Først da jeg ble 15 år, var sperren borte og tryggheten tilbake.


– Turn kan ikke være alt

– Hvem har inspirert deg?

– Mamma, som var aktiv turner selv, er en stor grunn til at jeg begynte på turn.

Moren Kari Erichsens fortid som turner, har også forberedt 20-åringen på at i denne idretten er karrieren skjør.

– Mamma måtte legge opp da hun røk korsbåndet. Det har gjort meg oppmerksom på at turn ikke kan være alt i livet, for da er det også lett å miste alt.

Toppgymnasten har derfor valgt å følge det som ble moren, men også faren Aly Dicko, sin vei: Medisin.

Mens foreldrene er kirurger, sikter Julie seg inn på å jobbe innen forskning.

– I høst startet jeg på studiet medisinsk teknologi, som gir mange muligheter, forteller hun begeistret.

«Bare» Julie

Bergenseren legger ikke skjul på at studier og tilværelsen som toppidrettsutøver er tid- og ressurskrevende.

– Men jeg føler ikke at jeg går glipp av noe. Heller motsatt: At jeg er heldig som får slike spesielle opplevelser som OL.

– Har du noe mål for fremtiden? Hva vil du være kjent for?

– Nå er fokuset på å lege skaden helt, men også det å bare ha det bra. Jeg vil være kjent som «bare» Julie. Ikke hun turneren, eller hun studenten, men hun som er glad og grei.

– Og så hadde det jo selvsagt vært veldig kjekt med OL i Paris i 2024. Vi få se...