Gå til sidens hovedinnhold

Bergen – den evige stad

Artikkelen er over 4 år gammel

«Det er bare en myte at Bergen er en by mellom syv fjell», sa professor i geologi Haakon Fossen våren 2014.

«I høyden kan en kanskje identifisere to virkelige fjell i byens nærhet. Resten er for det meste bare små forhøyninger og koller på et større fjellmassiv», sa geologen i brannfakkelen sin til Bergens Tidende.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Først ble han selvsagt æreskjelt av sinte bergensere på Facebook. Innen få timer hadde også Oslo-pressen plukket opp saken: Journalistene luktet bråk og moro med pompøse og rasende bergensere.

Dagbladet ringte sporenstreks ordfører Trude Drevland for å få et festlig og overspent svar fra den nordlandske konvertitt-bergenseren. Da hun ikke tok telefonen, sto eks-ordfører, «erke-bergenser» og kaffekongen Herman Friele for tur. Han stilte seg, som forventet, fullstendig avvisende til geologens synspunkter. I en passe arrogant tone foreslo han at det kunne holdes en folkeavstemning – i Bergen får vi tro – der professoren ikke bare skulle få dobbelt, men tredobbelt stemme, og så fikk man se hva resultatet ble.

Det at Bergen er en by mellom syv fjell, er en bestandig del av ideen om Bergen. Det har vært kranglet i flere hundre år om hvilke fjell som er de syv. Ja, selv så nylig som i 1981 ble den offisielle fjellrekken endret, da Askøyfjellet ble utelatt fra den populære 7-fjellsturen.

Syvfjellsvandrerne hadde i årene siden marsjen ble innstiftet i 1948, måttet ta båt til og fra Askøy halvveis på turen, men av hensyn til logistikkproblemene det stadig økende deltagerantallet medførte, ble ruten endret og Rundemanen erklært for byens syvende fjell. Det finnes fortsatt sterke meninger om hvilke syv som er de riktige, men det tas altså ikke mer høytidelig enn at rent praktiske forhold kan gi endringer.

Men hvorfor er det så viktig at det er akkurat syv fjell rundt Bergen?

Svaret er at det er de syv fjell som gjør Bergen til en virkelig by. Det knytter Bergen til selve arketypen av en by. For forbildet er åpenbart, det er Roma. Som Roma, den evige stad, er også Bergen grunnlagt, om ikke på, men i det minste mellom, syv høyder.

Dette virker da typisk «bergensk», gjør det ikke? Det antikke Rom og Bergen, liksom? Da Erlend Nødtvedt publiserte sitt briljante langdikt «Bergens beskrivelse», hvor han sammenstilte Romas syv høyder med Bergens syv fjell, ble han da også av Dagbladet spurt om ikke dette var noe «stormannsgalt». Han vedgikk at han hadde tillatt seg en viss patriotisme, men dette fanger ikke dybden i bruken av fjellene.

Nødtvedts bruk av de syv fjell og dermed en påkallelse av antikkens Rom, er nemlig ikke noe som er isolert til et anfall av «bergensk», altså overdreven, bypatriotisme. Nei, det inngår i en mange hundre år lang tradisjon, og Bergen er langt fra alene om en slik sammenligning.

På Wikipedia finner man en liste på nærmere 80 byer over hele verden som hevder at de er bygget på syv høyder, sannsynligvis er det langt flere. Bergen skiller seg ut ved at den er alene om å plassere seg mellom syv fjell heller enn på syv høyder, men symbolikken er i stor grad den samme som for Seattle, Lisboa, Athen, Teheran eller i Armagh i Nord-Irland for den del.

Vi vet ikke hvem som la til grunn de syv fjell og Roma for ideen om Bergen. Den første gang vi treffer på en sammenstilling av Bergen og syv fjell, er ikke i tekst, men i byens sekret (segl) på 1400-tallet. I Oluf Kolsruds svært detaljerte bok «Bergens segl, farver og flag» (1921), gjøres det omhyggelig rede for de spor som finnes. Byens biskoper holdt seg med et segl med seks «kugler» i motsetning til byens syv. De seks skulle symbolisere de store steinene som falt ned foran huleinngangen og skjulte St. Sunniva – Bergens skytshelgen – da Håkon jarl sendte menn for å drepe henne. Men i valget mellom seks eller syv fjell som symbol for byen, seiret «det hellige syvtal; ti ogsaa Rom var grundlagt på 7 høie», som Kolsrud skriver.

Ved å sammenligne seg med Roma, erklærte Bergen på 1400-tallet for omverdenen – og seg selv – at den var en virkelig by. Det hellige syv-tallet og myten om den evige stad ga redskaper til å tenke med, som Caroline Vout skriver i sin «The Hills of Rome» (2012). Det festet byen til historien, syv fjell ga et ankerfeste i tid og rom.

Vi vet imidlertid lite om i hvilken utstrekning eller hvordan metaforen om de syv fjell ble brukt de par neste hundre årene. Det som er sikkert er at da Edvard Edvardssen skrev det første større byportrettet i 1670-årene, utgjorde de syv fjell et selvsagt retorisk grep for fremstillingen av byen. For første gang ble rekken listet opp: Rundemanen, Fløyen, Ulriken, Løvstakken, Damsgårdsfjellet, Lyderhorn og Askøyfjellet.

Forfatterne av de mange bybeskrivelsene som siden har blitt skrevet om Bergen, har alle tatt for gitt at Bergen er en by med syv fjell. Claus Fasting, Ludvig Holberg, Hildebrandt Meyer, Lyder Sagen og Herman Foss, Yngvar Nielsen og Kristian Bing – om de skrev på 17-, 18- eller 1900-tallet, alle tok de for seg de syv fjell. Nøyaktig hvilke fjell de brukte var ulikt. Sandviksfjellet, Blåmanen og endatil Ørnefjellet har vært nominert, men til syvende og sist spilte det ingen rolle hva de landet på. Det eneste som telte, var at det måtte være syv.

Geologer kan definere høydene rundt byen hvordan de lyster, og bergenserne krangle til de blir blå om hvilke fjell som bør telles, men det vil uansett ikke endre hvordan de syv fjell gjennom hundreårene har virket som en metafor for Bergen. «De syv fjell» er garantisten og symbolet for ideen om Bergen: En «urbs aeterna». En evig stad.

Ka é det med Bergen?

Finnes det noe særegent med Bergen og bergenserne?

Hva er det i så fall og hvordan kan vi forklare det?

Neste sak i serien kommer 4. november.

 

 

Kommentarer til denne saken