Kulturbyen Bergen, den evige budsjettaper

KULTURMINISTER:  Trine Skei Grande er en varm forsvarer av hovedstaden og tenkemåten                       som tilsier at nasjonen skal bygges gjennom å bygge Oslo-for statlige penger. Kritikk fra Bergen om urettferdighet, avfeier hun hånlig med: «Det er nå en gang slik at vi har en hovedstad, og  et nasjonalmuseum. FOTO: NTB SCANPIX

KULTURMINISTER: Trine Skei Grande er en varm forsvarer av hovedstaden og tenkemåten som tilsier at nasjonen skal bygges gjennom å bygge Oslo-for statlige penger. Kritikk fra Bergen om urettferdighet, avfeier hun hånlig med: «Det er nå en gang slik at vi har en hovedstad, og et nasjonalmuseum. FOTO: NTB SCANPIX

Av

Bergen vil alltid tape mot Oslo. Det er innebygget i den norske enhetsstatens virkemåte.

DEL

Petter Snare, direktøren for KODE – byens kunstmuseer og komponisthjem – har ankommet Bergen med stil. Som så mange før ham, har han kommet fra hovedstaden og overtatt en av Bergens største institusjoner.

I likhet med mange av sine forgjengere, har hans utsyn på kort tid endret seg grunnleggende. De må se Norge fra Bergen, ikke Oslo. Og det de da opplever, når de forsøker å balansere sine budsjetter, er en utålelig forskjellsbehandling i favør av hovedstaden. Det som virket selvsagt i Oslo, blir med ett uforståelig.

Etter et drøyt år som ansvarlig for KODEs anstrengte økonomi, hadde Snare fått nok. I BT den 19. november skrev han en kronikk med den talende tittelen «Oslo tar livet av Museums-Norge». Mens Nasjonalmuseet i Oslo får mer enn 500 millioner i året fra staten, bidrar staten med beskjedne 26 millioner kroner til landets nest største kunstmuseum. Rasende erklærte han: «Vi bevarer, forvalter og formidler hele Norges historie og kulturarv, hver dag, hele året, for fem prosent av bevilgningene Nasjonalmuseet får. Fem prosent!»

(Saken fortsetter under bildet)

En bedring kunne heller ikke ventes, tvert imot. For 2019 foreslår regjeringen å øke bevilgningen til museer med 192 millioner, men 180 av disse skal gå til Oslo, resten av landet skal slåss om smulene. Den eneste grunnen til at KODE i det hele tatt er i virksomhet, er at Bergen kommune bevilger mer enn 50 millioner kroner til museet årlig. Til sammenligning bruker ikke Oslo kommune én krone til Nasjonalmuseet.

Dette er ikke noe nytt. Det har alltid vært slik. Da Henrik Jæger i 1889 skrev bok om Bergen, noterte han seg at byen de siste årene hadde satset sterkt på kulturinstitusjoner. Bergen museum hadde utviklet seg mye fra den beskjedne starten i 1825, det var åpnet et fiskerimuseum, et offentlig bibliotek og Vestlandske kunstindustrimuseum var nylig grunnlagt.

Alt dette skjedde på tross av staten og i opposisjon til hovedstaden, for, som Jæger kommenterte: «Alt dette er store ting for en liden handelsby, der vesentlig er henvist til at hjælpe sig selv og ikke, som hovedstaden, kan faa biblioteker, samlinger og vitenskapelige anstalter anlagt av staten, uden spor av udgift for byen.»

Anklagene fra Bergen er alltid de samme. Det samme er svarene fra Oslo. Det er som et absurd skuespill hvor aktørene fremfører de samme, ferdigskrevne replikkene år etter år. I 2018 er det kulturminister Trine Skei Grande som fører ordet for staten. I BA den 21. november stempler hun Snares utspill som «en lek med tall som jeg blir litt matt av». Den hånlige kommentaren avsluttes med et endelig punktum: «Det er nå en gang slik at vi har en hovedstad, og et nasjonalmuseum».

Budskapet er klart. Bergens ustanselige mas om forskjellsbehandling er noe staten blir «matt av», og det hele hviler på en utillatelig sammenligning. Det spiller ingen rolle hvor kvantitativt urettferdig statens penger fordeles, de to byene er kvalitativt forskjellige for staten. Hovedstaden er nasjonen, Bergen er det ikke.

Helt siden staten begynte å bygge Christiania, var ambisjonen at den tilbakeliggende kulturnasjonen Norge måtte samle sine begrensede ressurser i ett punkt. Som Ernst Sars skrev i 1855, måtte hovedstaden «plyndre og sluge» alt av verdi i rikets øvrige byer, slik skulle og måtte den norske nasjonen utvikles. Hovedstadsideologien hviler på dette: Staten skal løfte én by til et høyt kulturelt nivå, og så skal hovedstaden i sin tur bestråle resten av landet med skjønnhet, kultur og sivilisasjon.

Kulturinstitusjoner i hovedstaden er derfor nasjonale. I Bergen er alt lokalt, provinsielt og navlebeskuende – per definisjon. Og derfor først og fremst et lokalt økonomisk ansvar. Uansett hvor radikalt forskjellig tildelingen er mellom institusjoner i Oslo og Bergen – målt mot størrelse, antall kunstverk, antall besøk og finansielt behov – det er ikke en sammenligning som aksepteres av staten. Landets nest største by skal heller sammenligne seg med en hvilken som helst annen kommune i Norge. Det finnes bare én privilegert by. Det er bare én som har nasjonal betydning. Bergen skal kjenne sin plass og tie stille. Det er ikke en kvantitativ forskjell («en lek med tall») – det er en kvalitativ forskjell – hovedstadsstatusen hever Oslo over slike smålige ting som fordeling av penger. Innsigelser fra Bergen latterliggjøres og ugyldiggjøres med å mobilisere bildet av det stormannsgale Bergen som aldri har akseptert at det «nå er en gang slik at vi har en hovedstad».

Gjennom de siste 150 årene har det tidvis blitt slått bresjer i hovedstadens hegemoni. Både Den Nationale Scene og Harmonien oppnådde å bli definert som nasjonale institusjoner, og fikk dermed oppleve den lykke det er å bli finansiert direkte fra staten. Det ser nå ut til at disse sprekkene i hovedstadens privilegier skal tettes. I arbeidet med regionmeldingen foreslås det at kun institusjoner i Oslo kan bli definert som nasjonale, og dermed verdig 100 prosent statlig finansiering. Landet som sådan skal spleise på Den Norske Opera og ballett, Det norske teateret, Nationaltheatret, Oslo-Filharmonien og Dansens Hus – alt beliggende i Oslo. Alle andre kulturinstitusjoner skal kjempe i fylkene og kommunene om å vinne frem i budsjettkonkurranse mot helse, utdanning og samferdsel.

Staten har rett i at bergenserne maser. Kravet om likebehandling gjelder ikke bare på kulturfeltet, og går som en rød tråd gjennom byens historie de siste par hundre årene. I sin klassiker fra 1923, «Vi bergensere», viser Burckhardt Jessen hvordan bergenserne vet at denne masingen neppe vil føre til politisk endring, men at klagesangen likevel vil fortsette i det uendelige.

Det var blant annet striden om å få anerkjent NHH som nasjonal høyskole, om å få et universitet til byen og Oslos stadige forsøk på å få overført Fiskeridirektoratet til seg, som lå til grunn da Jessen skrev følgende:

«Hver gang Bergen gjør noget for å hævde sig kulturelt blir den motarbeidet eller ialfald aldrig hjulpet av landet før det saa at si blir tvunget til å støtte os. (…) Vi vet at vi ingenting faar godvillig. Men vi indretter os derefter og forsømmer ikke at minde alverden om det, naar vi kan. Litt anmassende maaske, men ikke helt uberettiget. Det er noget av dette man kaller vaar bergenske storsnudethet, og som naar den stilles utenfor sit milliø virker irriterende på andre.»

Vi vet det ikke nytter, men lar aldri en sjanse til å fremføre vår klagesang glippe. Det bidrar sterkt til bildet av bergensere som irriterende og anmassende, og det er politisk nytteløst. Forskjellsbehandlingen vil aldri opphøre. Oslo er statens by og vil alltid vinne.

Og likevel fortsetter vi. Hvorfor? Fordi det er vår rett! Det er vår rett i kraft av byens historie.

Aldri vil Bergen, som en gang var størst, akseptere at Oslo skal diktere oss. Vi kommer til å tape, som vi har gjort hver dag siden 1814, men vi kommer aldri til å slutte å hevde vår rett.

Velkommen skal du være, Petter Snare. Til urettferdigheten. Til raseriet. Til avmakten. Til Bergen. Velkommen som bergenser.

Artikkeltags