– Det sies at kammermusikkens Rolling Stones kommer til byen?

– Haha, det var litt av en sammenligning. Juilliard String Quartet er virkelig blant de meste berømte innen klassisk kammermusikk. Men nå er nok kammermusikk litt mindre enn Stones, så sammenligningen blir nok ikke helt sann. Men gruppen har vært berømte siden den ble startet i 1946.

– Og spiller ennå?

– Ja, men det er selvsagt nye musikere. En av førstefiolinistene trakk seg nylig, etter 51 år. Kvartetten har vunnet fire Grammy Award-priser. Det er den viktigste amerikanske kvartetten i historien.

UKENS NAVN

Sverre Hallstein Oma (59).

Gift, fire voksne barn.

Bor i Fana.

Utdannet lege.

Aktuell: Som leder i Bergen Kammermusikkforening arrangerer han storfin konsert i Mariakirken kl. 20 søndag.

– Og søndag spiller de i Mariakirken. Hvor mange forventer dere kommer?

– På tidligere fantastiske konserter med berømte musikere har det kommet mellom 20 og 40 publikummere.

– Frustrerende?

– Vi vil heller se det som en utfordring. Vi arbeider jo for å få flere interessert. I Oslo kommer et par hundre på de samme konsertene.

– Er det vi i pressen som ikke skriver om dere?

– Ja, vi kan vel si det. Vi har forsøkt å få BT interessert, men til nå har vi ikke fått publisitet i mediene om det vi driver med.

– Har dere forsøkt å nå gjennom i BA?

– Nei, vi har ikke det.

– Kanskje dere skal prøve?

– Kanskje vi skal gjøre det. Ja, det tror jeg vi gjør.

– Mange tror dere er en borgerlig klikk, noen sære folk i en slags teklubb?

– Hehe. Ja, kanskje det. Om man er opptatt av skikkelig trøkk i musikken med trommer, pauker, hundre mann og pang-pang, kan man gå på en vanlig klassisk konsert. Når det gjelder det personlig uttrykket, samspillet, inderligheten og nærheten til toppmusikere er det kammermusikken som gjelder. Du sitter ikke mer enn et par meter unna og kan følge hver minste bevegelse og tone. Det er ganske spesielt.

– Hvem skrev den beste kammermusikken?

– De store komponistene som Beethoven, Bartok, Sjostakovitsj, Tsjajkovskij og Haydn skrev alle sine beste verk for denne settingen. Det å skrive godt for en strykekvartett er blitt som en slags svenneprøve for alle komponister, etter at Beethoven og Haydn begynte.

– OK. Hvor mange medlemmer har dere?

– Rundt 40. Mange av dem er amatørmusikere.

– Jeg tror vel kanskje at arbeidsfolk er i mindretall. Hvor mange murere er det?

– Haha. Vi har en anleggsgartner som elsker å mure, ellers har vi folk fra mange yrkesgrupper. Jeg vet ikke hva alle driver med.

– Hvor mange konserter arrangerer dere i året?

– Åtte. Og i tillegg to-tre amatørkonserter, blant annet før jul. Da er det ofte at medlemmene spiller for hverandre.

– Spiller du selv?

– Ja, fiolin. Jeg spiller i en kvartett en gang i uken, og så spiller jeg for meg selv hver ettermiddag.

– Er du god?

– Haha! Jeg var bedre da jeg var proff en gang på 1980-tallet. Da spilte jeg blant annet i Harmonien.

– Hører du på annen musikk?

– Ja, orkester og opera og slikt ... Noen ganger, kanskje annethvert år, drar jeg på popkonserter. Bob Dylan, Iggy Pop og sånn.

– Er de også favoritter?

– Ja, på en måte.

– Jeg trodde du ville oppfatte det som støy?

– Nei, det blir for enkelt. Men uttrykket blir veldig enkelt noen ganger. Det er få akkorder, trommisen spiller det samme hele tiden. Det kan likevel uttrykkes mye lidenskap og følelser også i denne musikken, men det er betydelig færre nyanser enn i kammermusikken.