Det er nå 81 år siden landet vårt sist ble angrepet og okkupert av Tyskland. Fem års tysk okkupasjon ventet. Og etter krigen ble mantraet «Aldri mer 9. april» ledestjerne for norsk forsvars-, utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Advarslene i 1930-årene om at forsvaret var for svakt og umoderne til å løse sine oppgaver var tydelige. Det var også signalene om at sikkerhetssituasjonen i Europa var på bristepunktet til konflikt og krig. Slik som i dag.

Klimautfordringene, befolkningsvekst og pandemier har ført til konflikter, kriger, sult, fattigdom, massedød, økte forskjeller og økt migrasjon.

Russland har gjennom konvensjonell og hybrid krigføring og brudd på folkeretten, vist vilje og evne til å destabilisere samfunn. Kina og Russland har felles interesser i området rundt Nord-passasjen i Arktis, som grunnet issmeltingen kan bli den nye «silkeveien til Asia».

NATO har indre splittelser med gnisninger landene imellom; med Tyrkia, mellom Sør- og Nord- Europa og Øst- og Vest-Europa. Pengekrangel om byrdefordeling mellom USA og Europa tilsier at Europa må betale mer for egen sikkerhet. USA konsentrerer sine styrker i Asia og Sør-Kina-havet.

Norges strategiske beliggenhet er fortsatt like viktig som før, og våre rikdommer i havet og på land er større enn noen gang. Men vi har i dag ikke et minimumsforsvar som er i stand til å trygge landet vårt og samtidig bidra med styrker i Nato.

Så ja, det virker dessverre som om vi er like tafatte når det gjelder å forsvare landet vårt i dag som vi var før 2. verdenskrig.

Tidligere president i Norges Forsvarsforening Fridtjof Nansen sa: «Forsvarssak er fredssak. Det land som ikke kan forsvare sine demokratiske verdier kan veldig fort tape de».

Hans ord har aldri vært mer relevant enn nå. Vi har veldig mye å miste hvis vi ikke snart våkner og verner det vi har.