Kan monsterbroen forpurres?

Monsterbroen: Det er positivt at noen begynner å stille spørsmål ved det monstrøse Hordfast-prosjektet, skriver    Erling Gjelsvik i dag

Monsterbroen: Det er positivt at noen begynner å stille spørsmål ved det monstrøse Hordfast-prosjektet, skriver Erling Gjelsvik i dag Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Endelig begynner fornuften på vinne frem når det gjelder E 39, skriver Erling Gjelsvik i dag.

DEL

MeningerDet har begynt å gå opp for folk på Stord hva Hordfast, en fergefri E 39, vil innebære. Gjennom et sårbart kystlandskap skal det brøytes en firefelts motorvei med hastighetsgrense på 110. Etter kommunevalget har representanter for den nye maktkonstellasjonen i Stords kommunestyre, SV-veteranen Kjellbjørg Lunde og Ap-ordfører Harry Herstad, tatt til orde for redusert veistandard på deler av strekningen. Hensyn til landskapsvern og bomiljø må vektlegges.

Slike forsiktige innsigelser mot de foreliggende planene er nok til å få et ramaskrik til å løfte seg fra kreftene som har drevet dem igjennom. Næringslivsledere, NHO, LO og politikere fra Høyre og Frp hyler på rettferdighet. I BA (31. 10) hevder tidligere byrådsleder Ragnhild Stolt-Nielsen at hele satsingen kan være satt i fare.

Disse angstbiterske reaksjonene er løfterike. De er et indisium på at Hordfast, med et bromonster over Bjørnafjorden, er dårligere forankret enn det har vært grunn til å frykte. Pådriverne er livredde for en omkamp som vil føre til utsettelser og skyve utbyggingen bakover i den nasjonale samferdselskøen. Dermed kan tiden løpe fra prosjektet. Liten tue velter stort lass.

Ja, tenk om det hadde vært så vel. Lunde, som er imot hele greien, tyr til betegnelsen stormannsgalskap. Det er verre enn som så. Dette er genuin galskap, eller mer presist: med åpne øyne å overse sin egen dåraktighet.

Erling Gjelsvik.

Erling Gjelsvik. Foto:

Hva er den enestående kvaliteten ved Vestlandet? Det er selve fjordlandskapet, uten sidestykke i verdenssammenheng, en helt unik og umistelig verdi. Ethvert fornuftig og anstendig menneske innser betydningen av å forvalte denne naturskatten med omhu.

På tross av dette foreligger det altså en plan, som noen av de råeste maktmenneskene i regionen og nasjonen ivrer for, om å klippe Bjørnafjorden i stykker med et brospenn på fem kilometer – verdens lengste i sitt slag. Naturperler på begge sider av fjorden, som hverdagsmennesker har gledet seg over sidene tidenes morgen, vil gå med i dragsuget. Vi snakker om en brutalitet fra planleggernes side som nødvendigvis må få håret til å reise seg på hodene til alle ekte vestlendinger.

I all sin grandiositet er det noe ynkelig ved dette tiltaket: en fraskrivelse av det personlige og politiske ansvaret for bevaringen av et landskap som har vært relativt uberørt gjennom uminnelige tider. Mennesker har bodd her, og høstet av sine omgivelser. Men de har ikke, før i inneværende tidsalder, utviklet en arroganse som er ufølsom nok til å skamfere utseendet til disse usigelig vakre omgivelsene for evig og alltid.

Det som ingen behøver å være synsk for å forutse, er at den gigantomane broen over Bjørnafjorden vil utløse en tilsvarende gigantisk milliardsprekk i forhold til det mer edruelige «indre» fergefrie alternativet – som ble skrotet av hensyn til en tidsbesparelse på noen fattige minutter.

Men føler hordalendingene at en slik gevinst er verdt de enorme utleggene og ødeleggelsene? Hva med folkemeningen? Er denne monstrøse, friksjonsfrie plogfuren gjennom de vestlandske herlighetene demokratisk fundert?

På ingen måte. Hvem etterspør egentlig en fergefri E 39? Prosjektet er drevet frem av en liten næringslivslobby, med støtte fra politiske bygdematadorer av typen Terje Søviknes, samt dårekisten i Bergen Høyre. Fritter du ut den jevne vestlendingen om hans behov, slik NRK har gjort, fremkommer en ganske annen prioritering.

Langt fremfor fergefri E 39 ønsker fornuftige hordalendinger en oppgradering av rasutsatte E 16, i kombinasjon med utbygging av Vossebanen. Frykten for å få en kampestein i hodet trumfer futt og fart mellom Bergen og Stavanger. Et tidsmessig jernbanetilbud Bergen-Voss vil dessuten kunne gi fantastiske ringvirkninger i de indre delene av fylket, bidra til å skape et felles arbeidsmarked som er langt mer realistisk og miljømessig bærekraftig enn de høytflygende forestillingene om eksos-pendlere på strekningen Stavanger-Bergen.

Hele 37,1 prosent av de spurte setter disse samferdselssakene øverst på ønskelister. På andre plass, med 34,8 prosent, kommer ny stamvei mellom Bergen og Oslo. De som i første rekke vil ha fergefri E 39, utgjør bare 15 prosent. Selv om E 39 går gjennom de mest folkerike delene av fylket, ser altså ikke flertallet et presserende behov for å gjøre den fergefri. Tilbudet, slik det er i dag, oppfattes tydeligvis som dekkende for de fleste.

Vi er på full fart mot det grønne skiftet. Går veien inn i en ny tid via hensynsløs landskapsrasering og en uvettig tilretteleggelse for økende og raskere biltrafikk? For øvrig letes det nå i de politiske miljøene med lys og lykte etter økonomisk inndekning for en uforutsett, uhåndterlig folkeforflytning som vil fortsette i all overskuelig fremtid. Hva kunne være hordalendingenes rause bidrag til denne dugnaden, på kjøpet til velsignelse for vestlandsnaturen? Jo, å skrinlegge monsterbroen, finne frem igjen det opprinnelige traséforslaget for E 39 mot sør, droppe fire felt, og bruke besparelsene på mennesker i stedet.

Det nye politiske flertallet i fylkestinget sitter med nøkkelen. Sett kroken på døren for stormannsgalskapen!

Hvem etterspør egentlig en fergefri E 39?