Det kommer godt fram i Robert De Niros veldreide «Den innerste sirkel».

Møtene mellom den sentrale CIA-agenten Edward Wilson og hans tilsvarende motpart i KGB gir «Den innerste sirkel» akkurat det anstrøket av tilsynelatende uskyld og alvorlig absurditet som gjør at man skjønner hvilke mekanismer den kalde krigen ble bygget på.

KRITISK BLIKK
Robert De Niro legger fascinasjon, nysgjerrighet og detaljrikdom til grunn når han ikke uten kritisk blikk tegner et bilde av etterretningsorganisasjonens første år, fra oppbygningen under krigsårene til begynnelsen av 1960-tallet, da fienden var utpekt, frysepunktet for lengst nådd og Sovjetunionen banket på naboens dør like utenfor kysten av Florida.

GLITRENDE
Dette er Robert De Niros andre film fra registolen, og det er en ambisiøs koloss som likevel lander med integritet, fortellervilje og gjennomgående glitrende skuespill fra stjerner som finner seg vel til rette i gode sideroller. William Hurt, Alec Baldwin, Joe Pesci og John Turturro er bare noen av dem som ved sitt nærvær viser at dette er et prosjekt preget av velvilje.

Likevel er det Robert De Niro selv som skal ha æren for at dette er blitt en svært severdig film. Han viser igjen at han ikke regisserer etter intellektet, men etter en formening om hvordan en god historie kan fortelles. Han har valgt en dramaturgisk effektiv, men kompleks fortellerstil, og selv om filmen er lenger enn det amerikanske gjennomsnittet gir han ikke fra seg flere detaljer enn han må.

TROVERDIG STUDENT
Matt Damon bærer rollen som den følelsesblokkerte, mistenksomme og humørløse Edward Wilson på en ubesværlig måte. Damon glir godt inn i Wilsons første voksne år som student på Yale blir tatt opp i den republikanske brorskapslosjen Skull And Bones.

Det er her han blir vervet av en general (spilles av De Niro selv) til arbeid i etterretningens tjeneste, og han gjør en kometkarriere fremover mot Grisebukt-krisen.

Matt Damon er CIA-agent i organisasjonens første år.