Terningkast 5: Brøytekanter og kaldt blod

Hans Petter Moland har knapt vært dristigere som filmregissør, men har en stoisk og innful Stellan Skarsgård-skikkelse som holder filmen nede tross overdrivelsene.

Hans Petter Moland har knapt vært dristigere som filmregissør, men har en stoisk og innful Stellan Skarsgård-skikkelse som holder filmen nede tross overdrivelsene.

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Hans Petter Moland utfordrer med morbide overdrivelser i den beksvarte hevnkomedien «Kraftidioten». På samme tid har han laget sin kanskje vakreste film.

DEL

Med Jotunheimen som ramme har Hans Petter Moland skapt en moderne, rural gangsterfabel som farges rød av voldsom død. Valdresflya og Beitostølen er aldri blitt framstilt mer drømmende og majestetisk enn i snøføyka fra den enorme bilen Stellan Skarsgård kjører i rollen som Nils. Nils er egentlig en ganske snill mann, men forskjellen fra NRKs suksesserie om brøytebilsjåfører, er det voksne antallet brutalt drepte Nils’ kolonnekjøring etterlater seg i jakten pålangerne som satte en overdose på sønnen.

Molands hevndrama balanserer hårfint mellom thrilleren og mørkest tenkelige humoren. Samtidig er det urettferdig å kalle «Kraftidioten» en ren sjangerfilm. Regissørens samfunnsbevisste fingeravtrykk ligger over hele filmen, gjenkjennelig fra det være seg «En ganske snill mann» eller «Beautiful Country». Tross forskjellige utgangspunkt har Moland den samme dvelende, stemningsbyggende tilnærmingen til naturen og de litt forslåtte personlighetene i denne nye filmen, som han hadde da han filmet i Thailand. Og i tematikken ligger flere berøringspunkter, som sorg, avmakt og sinne. Og ikke minst hvordan Norge som velferdsstat er det forgjettede land for dem som har mindre, og hva dette gjør med oss som bor her.

Nils jakter på hovedmannen i et norsk narkokartell, og involveres i et gangsteroppgjør med hevntørste serbere. I et rikt rollegalleri er tyske Bruno Ganz ("Der Untergang") strålende som pater familias for den serbiske fløyen, og med nesten umerkelig mimikk gjør han skikkelsen menneskelig. Danske Birgitte Hjort Sørensen (Katrine i «Borgen»), Anders Baasmo Christiansen, Jon Øigarden og Gard Eidsvold har alle større biroller i en ensemblefilm som gir selv den minste rolle tid til å skinne.

DRISTIGE OVERDRIVELSER

Hans Petter Moland har knapt vært dristigere som filmregissør, men har en stoisk og innful Stellan Skarsgård-skikkelse som holder filmen nede tross overdrivelsene. På mange vis er filmen et resultat av deres dynamikk sammen. «Kraftidioten» er blitt sammenlignet med Coen-brødrenes «Fargo», men i måten Moland eksponerer volden på er det mer i tråd med John Hillcoats («Lawless», «Proposition») direkte og overrumplende virkelighetsnære visjon. Selve måten filmen teller de døde på er absurd morsomt, men på et vis også respektfullt. Og slik ligger den åpenbare humoren i detaljene, i de originale bestanddelene og ikke minst i replikkene, som er en utforskning av det norske, alt fra Atle Antonsens hverdagsskeptiske postmann, til et serbisk narkokartell som kommenterer de usannsynlig gode forholdene i norske fengsler. Jon Øigarden står for to av høydepunktene, først i en monolog om velferd kontra varme land, så når han som kaldblodig morder gauler i kor med Bjørn Eidsvågs «Floden». Hysterisk.

I Philip Øgaards fantastiske foto finnes panoramaversjonen av norsk eventyrlig tungsinn. Kaspar Kaae, Kåre Vestrheim og Brian Batz’ musikk understøtter dette, og skaper en egen drivkraft i historien og dramaets formørkning. Måten Moland og fotograf benytter seg av eksteriøret på, enten det er Oslos Barcode eller Beitostølen, fascinerer, men behøver også tilvenning sammen med filmens tempo, hvor Skarsgårds enmannshær utgjør et motstykke til de tankefulle partiene. Med det tar «Kraftidioten» kaldstart og trenger tid på oppbygningen, men når fabelframstillingen om Norge er etablert, mellom by og fjellheim, det moderne mot det tradisjonelle, brer filmen seg ut med enorm kraft.

Manuset til danske Kim Fupz Aakeson er glitrende poengtert, og presser grensene for hvilke karakteristikker man kan komme med i en replikkveksling. Han lar tidenes hvitsnippsforbryter, kraftpsykopaten Greven i Pål Sverre Hagens skikkelse, krysse linjen flere ganger. Balansen ivaretas av figurens klare sjablongutforming. Samtidig har filmen fine, såre detaljer i handlingen, som det ordløse forholdet mellom Nils og kona (Hildegunn Riise) og den uventede vendingen i samspillet mellom Anders Baasmo Christiansen og Jakob Oftebro. Og ikke minst er det en tristesse i landskapet, både i menneskenaturen og de massive naturbildene. Det gjør «Kraftidioten» til en atmosfærisk, dødsvart komedie som gjennom å dvele ved det menneskelige gjør de bitende replikkene relevant og politiske. Og når det kommer til antall lik i brøytebilsjåførens kjølvann, snakker vi bokstavelig talt død snø.

Artikkeltags