Terningkast 5: Denne filmen gjør vondt langt inn i sjelen

Charlotte Gainsbourg (midten) spiller rollen som sexavhengig i Lars von Triers omstridte film.

Charlotte Gainsbourg (midten) spiller rollen som sexavhengig i Lars von Triers omstridte film. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Lars von Triers «Nymphomaniac» er forvirrende, spekulativ, seriøs, nedrig, patetisk, dyptloddende, usexy, hylende morsom og til tider noe av det mest fantastiske som er festet til film.

DEL

Det er noen scener i «Nymphomaniac» som nekter å slippe tak. Joe (Charlotte Gainsbourg) som pakker ut gaven sin, en nihalet pisk, før hun lar seg binde fast over et opphøyet sofaene. Så griper sadisten gaven han har gitt henne.

Eller Joe igjen, usikker og naken mellom to struttende erigerte afrikanere som krangler om stillingen, som ikke akkurat er misjonær.

Det er smerte og absurd humor, men mest av alt er det helheten, en knyttneve av en filosofisk avhandling hvor Lars von Trier med like deler klokskap og blindhet river ned alle forestillinger om sentimentalitet, kjærlighet og uskyld.

UEROTISK FILM

Gjennom hele filmkarrieren har danske Lars von Trier strukket seg etter en perfeksjon kun han selv aner konturene av. Veien dit går gjennom sjablonger av sarkasme og klisjépregete forestillinger, men hans indre Dreyer mister sjelden målet av synet gjennom angsten, tvangstankene og tvetydigheten som preger filmene hans.

«Nymphomaniac» er så nærme hans endelige storverk vi kommer, en film som i ett og alt er «von triersk», men samtidig er den noe helt annet, noe mye større og atskillig mer ambisiøst enn noe han har foretatt seg tidligere.

Det er også en sammenfatning av hans tidligere filmer hva gjelder tematiske referanser og visuelle ekko, et kunstverk som har uttrekk fra hans viktigste titler, «Breaking The Waves», «Idiotene» og «Antichrist».

Og det er en film om seksualitet, men noe mer usexy og uerotisk har man knapt sett, til tross for at filmen projiserer sex i enhver forstand. Den er en vond fortelling om en nymfoman kvinne, langt unna den romantiske klisjeen. og det er ikke så mye de eksplisitte scenene, penetreringene, slagene og anatomiske perforeringene som gir sjokkeffekten, men det at Von Trier bruker historien som visuell ramme for en drøfting av historiske tankefilosofi, med kristendommen og antikkens vakling mellom tro og tvil blant flere ideologiske og filosofiske nedslagsfelt.

Det er på ingen måte en vanlig film. Den i offentligheten omstridte danske regissøren legger åpenbart inn bud på det vi en gang i framtida vil omtale som hans mest sentrale film.

SVART HUMOR

Det begynner med et svart lerret, som henger lenge som et forvarsel på at herfra går det ikke nødvendigvis mot lyset. Så en skittenkald, våt bakgård. Det er helt stille, før øyeblikket flerres av Rammsteins «Führe Mich». En brutal sang og tekst om blod, smerte, lyst og ondskap som ikke bare setter en tilfeldig spore i seerens følelsesregister, men blir et frampek til det som skal komme.

En kvinne (Charlotte Gainsbourg) ligger forslått på bakken.

Seligman (Stellan Skarsgård), en lun skikkelse i et selvvalgte indre eksil tar henne med hjem og pleier henne. Over en kopp te forteller hun sin historie, en nymfomans reise gjennom en verden av sex og tvang, både selvpålagt, og bundet gjennom andre. Han er belest, allvitende, men har aldri levd det livet han har lest om.

Skyld møter uskyld og naive teologiske tolkninger i en fortelling som framstår som en moderne versjon av samtalen mellom det gode og det onde. Von Triers direkte kamerablikk og sarkastiske og bunnløse form for svart humor følger samtalen til siste bitre utløsning, for å si det på den måten.

SEXAVHENGIGHET

Kvinnen er Joe, og ble klar over sin sexavhengighet som barn. Vi møter henne for alvor tidlig i tenårene (spilt av Stacy Martin), jagende sammen med en venninne gjennom et togsett etter menn. Den som mellom stasjonene får ligget med flest mulig, vinner sukkertøyposen.

Siden er det ikke bare vinnerinstinktet, men premier i form av sukkertøy i langt gråere kulører som driver henne seksuelt, enten det er på sykehuset ved farens (Christian Slater) dødsleie, med sin langtidselsker Jerome (Shia LaBeouf), den sadomasochistiske K (Jamie Bell) eller de mer eller mindre tilfeldige, mange tusen.

I kjølvannet ødelegger hun seg selv, elskerne, familier, blant annet vist i en ubehagelig scene med Uma Thurman, som sammen med Willem Dafoe, Udo Kier og Jean-Marc Barr danner et stjernegalleri av biroller. Og likevel, før diskusjonen om von Triers kvinnesyn blusser opp, etterlater han gjennom Joe liten tvil om hvem han betegner som det sterke kjønn.

FEM OG EN HALV TIME ORIGINAL

Filmen har fått mye forhåndsomtale på grunn av de eksplisitte sexscenene og innspillingen som inkluderte pornoskuespillere som overtok midt i «akten» fra de egentlige skuespillerne.

Den korte 4-timersversjonen som har premiere nå 25. desember i Danmark (24. januar i Norge) inneholder på langt nær like mye som versjonen på fem og en halv time, som får premiere i løpet av våren 2014.

Filmen er inndelt i to deler og åtte kapitler, og i «Volume 1» er det Stacy Martin som bærer Joes historie. Hennes bokstavelig talt nakne innsats er likevel mild i forhold til det Von Trier utsetter Charlotte Gainsbourg for i «Nymphomaniac Volum 2», som er hardest klippet i forhold til fullversjonen.

Joes liv er en vond spiral, en nedadgående, abstinensdrevet jakt på smerten og følelsene i et vakuum der hun ikke føler noe. Av de åtte delhistoriene er det pinen i de tre siste gjør sterkest inntrykk, og ikke bare på grunn av den visuelle råskapen. Rent teknisk er filmen mesterlig sammenskrudd, og måten Von Trier «implanterer» pornoskuespilleres kroppsdeler i kjente skuespilleres fasong, er uten synlige «sømmer».

Og detaljene fryder. Dørene og korridorene fra «Riget», kyskheten og gudstroen fra «Breaking The Waves», råheten fra «Idiotene» og hans eget forhold til det frie ord, særlig satt i kontekst gjennom elegante metakommentarer til regissørens «jeg er nazist»-skandale i Cannes. De framsies av Seligman, mesterlig spilt av Skarsgård, som er det nærmeste man kommer et bilde på regissøren selv i filmen, som den tilbaketrukne, fordømte og sky allviteren i kulissene.

STJERNE OVER NATTEN

Stacy Martyn er stjerne over natta etter denne filmen, og Charlotte Gainsbourg går lenger enn noen annen skuespiller i hennes klasse har gjort, noe som vitner om den blinde tilliten mellom en regissør langt ute på flanken og en skuespiller som anerkjenner verdien i det han vil få fram gjennom en film vi seerne fortsatt mangler halvannen time av.

Og den endelige versjonen er hans egen, uten produsentens vingeklipp. Men allerede nå holder «Nymphomaniac» vann langt utover hypen, som et illevarslende knust speil over vår egen samtids higen etter forståelse og samhørighet.

USKYLDIG BUDSKAP

For «Nymphomaniac» dreier seg om en person og hans visjon. Lars von Trier bruker sin egen psyke og interesser. I det første kapitlet, Joes første historie, er jakten på menn sammenholdt med en av Von Triers kjæreste hobbyer, fluefiske.

Med utgangspunkt i Izaak Waltons klassiske sportsfiskebok «The Complete Angler» (1653) utreder han jakten på seksualpartnere på linje med å lokke fisk på kroken. Filmatisk sett klipper han inn dokumentariske opptak, fotografier og visuelle tablåer, og utvider til og med sitt eget bildeunivers, alt mens naturens drifter i likhet med menneskets styrer handlingens ubønnhørlige akselerasjon.

Von Triers forhold til naturen er i det hele tatt en motor i «Nymphomaniac», og hinter til sårbarhet, det gammeltestamentlige Eden og de driftene man ikke kan buktes med. Filmens grunnleggende budskap blir at uskyld ødelegges av begjær, og at lyst og tvang ikke er synonymt med kjærlighet, heller ikke som illusjon eller håp.

Joes historie er en grunnleggende menneskelig tragedie som finnes i oss alle. «Jeg har aldri møtt et ondt menneske», sier Seligman. «Vel, du har møtt det nå», svarer Joe. Og med det er historien i gang.

Artikkeltags