Den polske filmen «Ida» har en bevisst retrostil som ikke bare gjør settingen tidlig på 1960-tallet troverdig. Fotografert i svart/hvit føles filmen også som om den kunne ha vært laget i Øst-Europa for et par generasjoner siden. Det høres neppe forlokkende ut for det store publikum, men da går man glipp av et uvanlig helstøpt drama.

Filmen åpner med scener fra klosterlivet til Anna (Trzebuchowska), en ung nonne som må bestemme seg for om hun ønsker å tilbringe resten av livet bak klostermurene. Priorinnen insisterer på at hun møter sin eneste gjenlevende slektning, tanten Wanda (Kulesza), før hun tar avgjørelsen.

Tanten lever et liv preget av bunnløse vodkaglass og kortvarige herrebekjentskaper. En trøstesløs tilværelse som ikke får livet utenfor klosteret til å virke forlokkende på den unge nonnen. Men det skal vise seg å være gode grunner til at tanten døyver livssmerten. Annas egentlige navn er Ida. De to er av jødisk opprinnelse, og de eneste overlevende fra en familie hvis skjebne fortsatt er ukjent, selv om det er klart at de ikke overlevde krigen.

Filmspråket er like nøkternt og nedpå som rolletolkningene er det, men i kombinasjon med de finskårne svart/hvit-bildene formidles likevel et konsentrert drama om hvordan krigstidens forbrytelser og fortielser kaster lange skygger inn i grålysningen av en mer frigjort tid. Det gripende dramaet består både av den gradvise avdekkingen av sannheten, og av en spennende skildring av umuligheten i å virkelig ta opp igjen tråden for de to kvinnene, som selv om de kun har hverandre også har uoverstigelige ulikheter.