Terningkast 5: Eventyret er tilbake

Bilbo Lommelun, i Martin Freemans skikkelse, er blitt en en både sjarmerende og ressursrik versjon av Tolkien-karakteren i den nye Hobbiten-filmen, mener BAs anmelder.

Bilbo Lommelun, i Martin Freemans skikkelse, er blitt en en både sjarmerende og ressursrik versjon av Tolkien-karakteren i den nye Hobbiten-filmen, mener BAs anmelder. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Etter at den første filmen i «Hobbiten»-trilogien føltes som en langtrukken introduksjon, er det gledelig å kunne konstatere at med mellomfilmen «Hobbiten: Smaugs ødemark» er eventyret tilbake i all sin spektakulære overflod.

DEL

Her er det fryktinngytende kjempeedderkopper, flukt over frådende fossestryk, forrykende dragekamp, og en hobbit som er nødt til å finne frem til krefter og mot som han slett ikke visste han var i besittelse av.

Og så er det en nyskrevet romanse og et trekantdrama her også, litt à la sidesporene i «Ringenes herre»-trilogien.

Når jeg kikker tilbake på innvendingene i anmeldelsen av «Hobbiten: en uventet reise» for et år siden, så ser jeg at ingen av betenkelighetene har fulgt med videre til «Hobbiten: Smaugs ødemark».

Den gangen var ikke Martin Freeman helt varm i trøyen som hobbiten Bilbo Lommelun, litt uvant med å spille mot visuelle effekter og litt for mye av en «med på laget»-karakter. Men etter at han reddet æren helt på slutten av forrige film, er han blitt en både sjarmerende og ressursrik versjon av Tolkien-karakteren.

Og når det gjelder det nye 48 hfr-formatet, som virket umodent i første film, så er det i denne omgangen detaljrikt uten at man får følelsen av at det blir glatt.

I «Hobbiten: Smaugs ødemark» har karakterene liv på en helt annen måte enn i introduksjonen.

Flere av de nye karakterene er også spennende, selv om du må vite det på forhånd for å oppdage at det er svenske Mikael Persbrandt som skjuler seg bak hårveksten til hamskifteren og bjørneskikkelsen Beorn.

«Hobbiten» finner sted i et Midgard allerede preget av mørke tider, selv om vi er femti år før «Ringenes herre»-trilogien.

Ikke minst så er det dystert på steder som introduseres i denne bolken, byen Laketown som ligger i en innsjø. Her introduseres vi også for spennende, nye karakterer, som den stoiske, men rådsnare fergemannen Bard (Luke Evans), og den sleske høvedsmannen (Stephen Fry), et utmerket, komisk mellomspill. En karakteristikk som også passer på dvergen Bofur (James Nesbitt), en av flere dverger som får mye mer karakter i mellomfilmen.

I tillegg til at det er mer fyldig karaktertegning her, så er det også mer action, og det er jo ikke noen dårlig kombinasjon.

Spenningen er faktisk sterkest i begynnelsen og i slutten av filmen. Først med et edderkoppangrep som får lignende effekt-kryp i andre filmer til å fremstå nærmest som kosedyr.

Og til slutt med en duell mellom Bilbo og dragen Smaug, som blir like mye av et høydepunkt som møtet mellom Gollum og Bilbo var i forrige film.

Alt i alt bringer «Hobbiten: Smaugs ødemark» dette universet tilbake til «Ringenes Herre»-storheten, og blir mye mer innholdsrik enn slike transportetapper pleier å være, selv om jeg stadig vekk forventer at det er avslutningen som skal bli det virkelig grandiose.

Artikkeltags