Terningkast 4: Godkjent monster-krig

monsterkamp og masseødeleggelses-scener fascinerer fortsatt.

monsterkamp og masseødeleggelses-scener fascinerer fortsatt.

Artikkelen er over 4 år gammel

«Godzilla» anno 2014 har adskillig flere spennende vrier enn 1998-versjonen. På tross av flere spektakulære scener savnes likevel nyskapende grep.

DEL

Den forhistoriske kjempeøglen Godzilla så dagens lys med den første, japanske filmen i 1954, så årets film utgjør den destruktive urkraftens 60-årsjubileum. God nok til at et halvglemt actionmonster får nytt liv, trolig gjennom flere filmer enn denne, men ikke god nok til at det allerede er tid til å utrope årets sommerfilm.

Forrige film før denne ble laget i 1998, altså før 11. september 2001. Da kunne det fortsatt være artig med heidundrende ødeleggelse av storbyer, en kjempeøgle som knekte skyskrapere som tannpirkere. Nå har tidene forandret seg og krever andre grep. Og grepet her, det er en alvorligere undertone. Det funker i mange av passasjene, men som helhet er det kanskje litt i overkant mye gravalvor.

TRO MOT RØTTENE

Film er tro mot de japanske røttene, og globetrotter mellom Hawaii, San Francisco, Filippinene og Japan, med en forhistorie er lagt til de to sistnevnte stedene. Forhistorien i Japan knytter «Godzilla» anno 2014 både til æraen omkring 1950-tallets atomprøvesprengingen som preget ortiginalfilmene, og til den mye brukte «jakten på den forsvunne faren»-tematikken fra tydelige inspirasjonskilder som Steven Spielberg.

Så lagt, så vel. Bakgrunnshistorien er bedre enn i 1998-versjonen, og ensemblet består også av kvalitetsskuespillere som Bryan Cranston fra «Breaking Bad».

Den store nyvinningen er likevel at Godzilla ikke er det eneste monsteret i filmen. De nye monstrene kalles M.U.T.O'er (kortversjon for massive, unidentified, terrestrial objects), og deres langbeinte ødeleggelser i San Francisco ender opp med å gjøre Godzilla selv til en slags «good guy» som kan være redningen for å gjenopprette naturens orden.

Den gode nyheten er monsterkamp og masseødeleggelses-scenene er temmelig imponerende. Også etter de siste årenes Marvel-overdose er dette temmelig spektakulært, selv om man stadig mistenker at den utstrakte bruken av nattscener handler om at da trenger ikke effektene å være like detaljerte som i dagslys.

Artikkeltags