Mens «Ringenes herre» var basert på et omfattende epos fra JRR Tolkien, så er «Hobbiten» basert på et mye kortere verk, og dessuten en bok beregnet på et yngre publikum.

Når «Hobbiten» drøyes over tre filmer på nærmere tre timer hver, så er det lett å lukte økte billettinntekter som fremste begrunnelsen for utvidelsene i handlingen, og for en detaljrikdom utover alle grenser.

Når filmen nå slippes løs på publikum, så er ikke mistanken om en økonomisk motivasjon for trilogi-formatet akkurat svekket, ikke minst på grunn av den langdryge innledningen.

Noen fantastiske scener mot slutten av filmen rettferdiggjør likevel det storslagne formatet.

HD-TVPREG

Gigant-lanseringer som dette ledsages også stadig oftere av tekniske nyvinninger.

I dette tilfellet 48 hfr-formatet, som trolig vil bli videreutviklet igjen med de neste «Avatar»-filmene.

Skal du oppleve dette formatet, så må du se filmen i KP1. Spørsmålet er om nyvinningen er noe bedre enn de etablerte formatene.

Det 48 hfr-teknologien gjør, er å skape hyperrealistiske bilder, og spørmålet er om en eventyrfilm drar noe særlig nytte av de glatte og overbelyste bildene som blir resultatet.

De store utendørsscenene får et HDtv-preg som dessuten avslører kulissene som litt papp-aktige.

Men i de mer intime scenene, om man kan bruke et slikt ord i «Hobbit»-sammenheng, er det nye formatet svært effektfullt.

Er man i kveldslys eller inne i fjellhuler, så blir det mye mer kreativ bruk av lyssetting i det nye formatet. Likevel blir det nok James «Avatar» Cameron som først bruker 48 hfr-teknologien på kino i fullt utviklet form.

STORE OPPGAVER

Og historien? Selvsagt, som alltid er det historien som avgjør hvorvidt det faktisk fungerer.

Frodo (Elijah Wood, på en innskutt snarvisitt også her) var i «Ringenes herre»-filmene en liten fyr som vokste på altfor store oppgaver.

I «Hobbiten» er det onkelen Bilbo Baggins (Martin Freeman) som har denne rollen.

«Eventyr, det er bare slitsomme greier som gjør at middagen blir utsatt», sier han tidlig i filmen, og er om mulig en enda mer motvillig eventyrer enn nevøen Frodo.

I seg selv er han også like sjarmerende, humoristisk spilt av «The Office»-veteranen Freeman, men brorskapet av muntre dverger er ikke fullt så fascinerende som følgesvennene var i forrige trilogi.

FIN OPPBYGNING

Med det er de fleste innvendingene unnagjort. Det som redder filmen er enkeltscener, pluss en fin oppbygging mot Bilbos store øyeblikk, det som skal gjøre ham klar for den videre reisen og dermed begrunner å gjøre historien som trilogi.

Noen av enkeltscenene er med nye karakterer, og scenen der et spann av kaniner trekker vognen til trollmannen Radagast er i særklasse i så måte.

Men den virkelige gåsehud-scenen er møtet mellom Gollum og Bilbo, der en gjettelek avgjør om Bilbo får slippe ut av hulen.

Gollum beskrives av Tolkien som «en slimete fyr», og her kan vi trygt si at filmskaperne har tatt beskrivelsen på alvor.

Stortussen i Tåkefjellene er ikke akkurat mindre vemmelig, han heller. Alt her foregår likevel i trygge fantasy-rammer, så 11års-grensen er ganske grei.

Den siste timen av filmen bygger opp til en formidabel avslutning, men den klarer likevel ikke helt å ta bort følelsen av at hele første del, med undertittelen «En uventet reise», er en eneste lang introduksjon til det som skal komme.