Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 3I mørket er alle ulver grå

Artikkelen er over 10 år gammel

Når Varg Veum vakler, er han på sitt sterkeste. Filmen strever med å finne balansen.

Se traileren i bunnen av saken!

Først av alt, lev nå ikke i den gammeldagse villfarelse å tro at det er Gunnar Staalesens kriminalroman, «I mørket er alle ulver grå» du får se, bare fordi filmen heter nettopp det, og dessuten har Veum som hovedingrediens.

I 2011 hefter man seg nemlig ikke med detaljer som romanen når man lager film. Nå er ikke dette nytt, verken for Staalesen, Varg eller bransjen. Men det er tynt – kall det gjerne i provinsiell forstand – når en av de mest bergenske romaner skrevet, kun er knyttet til hjembyen og den faktiske fortellingen, gjennom en østlandsk Varg, et par stedsangivelser og noen bergenske etternavn.

At Staalesen selv – fra scenen i går – sier at det er i orden, gjør det ikke nødvendigvis slik.

Innvendingen er at dette ikke bare er en av Staalesens mest velplasserte romaner, det er også en av de mest bergensdefinerte romaner uansett forfatter og sjanger. Og den forteller en historie som strekker seg gjennom fire tiår i hjembyen.

At intrigen dessuten er en av Staalesens bedre, er således mindre viktig, men at den helt er fjernet, vil være i meste laget, om ikke for Staalesen, så for en del av hans lesere.

Vi er altså ikke i Bergen i 1981, og Varg møter ikke den pensjonerte politietterforskeren, Hjalmar Nymark. De ville i så tilfelle blitt svirebrødre, og politipensjonisten ville satt privatetterforskeren på sporet av uoppklarte, kriminelle handlinger begått i Bergen under 2. verdenskrig, den påfølgende eksplosjonsulykken ved Påfugl Maling A/S, samt det haltende bergensspøkelset, Rottegiften. Men det var altså i romanen.

I stedet hører Veum (Trond Espen Seim) et drønn når et våpenlager går i luften på Sotra.

Flere mennesker mister livet, muligens blant dem Vargs venn, Afghanistan-veteranen, Even (Jon Øigarden). Når den samme Even ikke bare får skylden for eksplosjonen, men for å ha forårsaket den med viten og vilje, tviler Veum.

Det gjør han så sterkt at han forfølger saken med fare for livet til seg selv og samboerkjæresten – fortapt spilt av Lene Nystrøm (det er så man mistenker de danske produsentene for å ha henne med kun for å kunne selge filmen i Danmark). Tvilen tar Veum inn i internasjonal våpenindustri, et ålreit hvem-lurer-hvem-manus (skrevet av regissør Alexander Eik), og altså dit Veum-produsentene vet at det er billigere å spille inn film enn i Bergen. Nemlig i Budapest.

At det samtidig gjør Varg Veum direkte sammenlignbar med alt fra James Bond til alskens Mission: Impossibles, er likevel ikke noe hovedproblem. Regissør Eik er smart nok til ikke å falle for fristelsen å konkurrere i eksplosiva. Istedet gir han oss en folkelig, forstandig og feilbarlig Veum, i ukjent terreng.

Resultatet er en action veken dårligere eller bedre enn det vi har sett så mange ganger før. Det vil si, det ser flott ut, profesjonelt, kommersielt til fingerspissene, uten at vi gisper og gir oss over i nevneverdig grad. Samtidig er vi ikke større enn at vi fristes av tanken på å ha sett de samme actionhandlingene utspille seg i bergenske gater. I Budapest blir det dusinvare, i Skottegaten eller Fjellveien ville det vært unikt.

Best fungerer filmen i samspillet mellom Trond Espen Seim og Bjørn Floberg, som endelig har fått sin rettmessige plass. Det er humoristisk og velspilt av to ringrever som vi liker, tror på og nesten ikke kan få nok av i tospann. Her har Eik denne gangen funnet en balanse som har manglet tidligere. Ane Dahl Torps inntreden er av etter hvert innlysende årsaker midlertidig. Det er synd, for i en tid når hvem som helst kan dikte videre på Staalesens romaner, kunne hun blitt en utmerket side-kick i fortsettelsen.

Filmen har ordinær premiere 4. november.