Terningkast 5: Max Manus

Aksel Hennie og Agnes Kittelsen spiller to av hovedrollene i Max Manus.

Aksel Hennie og Agnes Kittelsen spiller to av hovedrollene i Max Manus. Foto:

Artikkelen er over 9 år gammel

«Max Manus» er blitt til et fabelaktig stykke krigshistorie, og samtidig en engasjerende og spennende filmopplevelse.

DEL

Spenningen går ikke på bekostning av nyansene. Samtidig som vi opplever heltemot, ser vi også hva krigsinnsatsen kostet.

Frem mot premieren har det reist seg noen kritiske røster om «opphausing av hjemmefronten». Akkurat den karakteristikken føles temmelig feilplassert når man ser filmen. For dette er historier om virkelig heltemot. Dette vet de som kjenner til de store aksjonene Max Manus deltok i veldig godt allerede, og det vil et stort, yngre publikum oppdage med denne filmen.

KRONOLOGISK FORM: Hovedtyngden av filmen foregår i siste del av krigen, i det aksjonene ble trappet opp fra 1943 og utover. Tilbakeblikkene til vinterkrigen i Finland, som var med å forme Max Manus, og hans dramatiske flukt fra Gestapo tidligere under krigen, er også med.

Filmen er kronologisk lagt opp, med hovedvekt på de største og mest kjente aksjonene. Operasjon Mardonius i 1943 der tre tyske skip ble sprengt i luften med tidsinnstilte bomber, aksjonen mot Arbeidstjenestens arkiv i 1944, som hindret Quisling i å utkommandere norsk ungdom til Østfronten. Pluss den siste, viktigste og mest vågale aksjonen, sprengingen av fange- og troppetransportskipet Donau i januar 1945.

Sammenholdt med andre kilder tyder alt på at filmen beholder en imponerende autentisitet. Samtidig skapes en dramatisk, fortettet historie, og konsekvensene for enkeltpersoner veves inn i handlingen. Ikke minst gjelder det Max Manus selv, som preges mer og mer av de vanskelige valgene han må ta, og de livsfarlige aksjonene. At vi kommer så tett på selve Max Manus-skikkelsen, skyldes ikke minst Aksel Hennie og hans evne til å skape en balanse mellom besluttsomhet, kløkt og indre demoner.

RUVENDE: I forhold til den ruvende skikkelsen Max Manus blir de fleste andre i historien statister. Men i samspillet med Aksel Hennie får Nicolai Cleve-Broch godt frem det spesielle vennskapsforholdet med Gregers Gram og ikke minst humoren dem imellom.

Også Knut Joner som Gunnar «Kjakan» Sønsteby blir en litt perifer skikkelse, men det har en naturlig forklaring i at Manus og Sønsteby sjelden deltok i de samme aksjonene. Uansett gir Joner et fascinerende bilde av ungdommelig vågemot. Ingen tvil om at han er en fyr vi får se mer til.

Kjærlighetshistorien mellom Max Manus og Tikken Lindebrekke glir også naturlig inn i handlingen, skildres tett og nært og fritt for Hollywood-klisjéer, selv om filmen som helhet preges av en del Hollywood-dramaturgi. Dette går likevel aldri på bekostning av nyansene.

Noen av sidehistoriene blir såpass vage at de like gjerne kunne vært kuttet ut. I det store bildet blir dette likevel smårusk, målt opp mot dramaet i den aller siste sabotasjeaksjonen, det nervepirrende og dramatiske anslaget mot frakteskipet Donau.

Artikkeltags